Betaler vi klimagjelden med lån?
Som vi så på København-toppmøtet i desember, er det ikke lett å bli enige om hvem som skal betale regningen for de nødvendige klimatiltakene. Finansiering har blitt en sentral del av diskusjonen om en ny klimaavtale, og mye står på spill for utviklingslandene i forhandlingene fram mot neste klimatoppmøte.
De færreste nordlige regjeringer vil akseptere at de har ”klimagjeld”, men de har i det miste akseptert at de må være med å finansiere nødvendige klimatiltak i Sør. Derfor har "klimafinansiering" blitt en helt sentral del av forhandlingene om en ny klimaavtale.
To former for klimatiltak
I forhandlingene fram mot København-toppmøtet, som nå fortsetter fram til neste toppmøte i Cancún, Mexico, i desember 2010, diskuterte man finansiering av to former for klimatiltak i utviklingsland: For det første prosjekter for klimatilpasning, som kan være alt fra bygging av flomvern til omlegging av jordbrukspraksiser eller styrking av helsevesenet. Behovet for støtte til slike tiltak er stort –kostnadene kan om noen få år ligge hvor som helst mellom 20 og 100 milliarder dollar.
For det andre diskuterer man finansiering av tiltak for å redusere klimagassutslippene. Det kan være utbygging av fornybar energi, omlegging av industri, tiltak for å redusere avskoging og bevare regnskog osv. Hvis utslippene i utviklingslandene skal reduseres så mye som FNs klimapanel mener er nødvendig, og utviklingsland i tillegg skal ha mulighet til å øke sitt energiforbruk og bekjempe fattigdom, vil kostnadene for slike tiltak også kunne bevege seg opp mot 80-100 milliarder dollar årlig.
Hvilke kanaler og vilkår?
Så store pengesummer reiser naturlig nok mange vanskelige spørsmål: Hvor skal pengene komme fra? Internasjonale avgifter, kvotehandel, lån og offentlige tilskudd har vært noen av forslagene. Hvordan skal pengene styres? Utviklingslandene ønsker at det skal opprettes nye fond og mekanismer under kontroll av FN, mens de rike landene gjerne foretrekker å bruke eksisterende kanaler som Verdensbanken. Og hvilke vilkår skal gjelde for å motta støtte? Noen utviklingsland ser på klimafinansiering som en erstatning for skade de rike landene har påført dem, og mener færrest mulig krav skal stilles. Rike land ønsker på sin side mest mulig kontroll med pengebruken.
Blant de rike landene har Norge vært blant de som klarest har tatt til orde for forpliktende klimafinansiering fra Nord til Sør. Norge har lagt fram et forslag om auksjonering av utslippsrettigheter som vil kunne skaffe 10-20 milliarder dollar i året. Norge har også pekt på behovet for å få penger på bordet raskt, slik at man kan begynne å bygge systemene som skal til for å overføre så store pengesummer. Her har Norge særlig satset på prosjekter som skal redusere avskoging, og lovet store summer til dette.
De fleste rike land har vært mer skeptiske til å love bort mye penger. Flere EU-land har kjempet imot utviklingslandenes krav om at klimafinansiering skal komme i tillegg til bistand. De vil ha fleksibilitet til å kunne "resirkulere" gamle bistandsløfter heller enn å bevilge nye penger. USA og Storbritannia har vært blant pådriverne for en rekke fond som er satt opp i regi av Verdensbanken, som blant annet skal låne ut penger til klimatiltak i Sør. Utviklingslandene er redde for at dette vil føre til en ny gjeldsbyrde.
Norsk sivilsamfunn kan påvirke
En av de få tingene man ble enige om i København, var at rike land skal sørge for at klimafinansieringen til utviklingslandene innen 2020 kommer opp på rundt 100 milliarder dollar i året. Hvor disse pengene skal komme fra og hvordan de skal styres er imidlertid helt i det blå. FNs generalsekretær har nedsatt en ekspertgruppe som skal se på dette spørsmålet, og statsminister Jens Stoltenberg er en av deltakerne. Det gir norske sivilsamfunnsorganisasjoner en unik mulighet til å fortelle hvordan et rettferdig system for klimafinansiering bør se ut.
Foto: Rainforest living up to its name, av Pfly (Flickr)