COP28: blind for verdens gjeldskrise

Behov for addisjonell gavebasert klimafinansiering

En av de store debattene under COP28 var klimafinansiering. Verdens rike land klarte ikke nå målet om 100 milliarder USD i årlig finansiering innen 2020. I tillegg har hele 71% av klimafinansiering vært gitt i form av lån. Tilliten mellom land er derfor minimal.

Vil du vite mer om sammenhengene mellom gjeld, klima og finansiering? Se vår kampanjeside her!

Språket på gjeldsutfordringene så ut til å bli styrket i den globale gjennomgangen av Parisavtalen (GST). Men, i sluttspurten av forhandlingene ble dette tatt ut. Flere land, blant annet Colombia, Pakistan, Egypt og Malawi, understreket behovet for at gjeldsbyrdene må anerkjennes og tiltak som gjeldslette og restrukturering av gjeld må på plass. Hele G77 og AILAC (Independent Alliance of Latin America and the Caribbean) var tydelige på at ny finansiering i hovedsak må være offentlige gavebidrag (grants), og at andre kilder til finansiering ikke må forverre dagens gjeldsbyrde.

Særlig EU blokkerte fremgang på løfter om økte finansieringsbidrag. Når behovet, ifølge det internasjonale energibyrået (IEA) er på 1000 milliarder i årlig ekstern finansiering, og konsekvensene av manglende finansiering er økte utslipp, økt fattigdom og sult og at kostnadene bare blir dyrere senere, er dette hårreisende.

Som Afrikagruppen under forhandlingene sa “We need fairness and funding in order to phase out fast”. Med andre ord, uten ny finansiering er det umulig for fattigere land å gjennomgå nødvendig omstilling eller tilpasse seg klimaendringene. Likevel tok de rike landene, inklusive Norge, stadig til orde for at man må finne nye kilder til finansiering, som å mobilisere privat kapital blant annet gjennom garantier; finansieringsformer kan generere mer gjeld gjennom ytterligere lån og krav om motpartsgarantier.

- Til tross for at verden står midt oppi en ny gjeldskrise, fortsetter rike land å fremme klimafinanseringstiltak gjennom såkalte «innovative kilder» uten å spesifisere hva dette innebærer. Realiteten blir ofte at bistandspenger brukes for å mobilisere privat kapital eller går gjennom utviklingsbankene som igjen gir ut ytterligere lån, sier daglig leder i SLUG, Julie Rødje.

Det internasjonale sivilsamfunnet arrangerte på sin side en rekke demonstrasjoner og aksjoner for å fremme gjeldsslette og en ny finansarkitektur for å sikre både gjelds- og klimarettferdighet. Blant annet var de svært tydelige på at såkalte “debt swaps” ikke er en løsning på problemene.

Det internasjonale sivilsamfunnet arrangerte på sin side en rekke demonstrasjoner og aksjoner for å fremme gjeldsslette og en ny finansarkitektur for å sikre både gjelds- og klimarettferdighet. Blant annet var de svært tydelige på at såkalte “debt swaps” ikke er en løsning på problemene.

- Konsekvensene av de høye gjeldsbyrdene i Tanzania spesielt, og Afrika generelt, er at vi må velge mellom å betjene lån og å sikre befolkningen vår utvikling. Vi må velge mellom klimatiltak og mat på bordet. Jeg nekter å godta at vi er fattige. Vi har naturressurser og verdier. Men vi blir tvunget til å betale ned all vår verdi i gjeld til rike land. Hvem er det egentlig som hjelper hvem i denne verden? spurte Shamim Wasii Nyanda, klimaaktivst i YOUNGO og Debt for Climate. Hun fortsatte med å gi tydelig beskjed om at det viktigste tiltaket for klimarettferdighet er å slette gjelda til land i Sør.

Fond for tap og skade

En viktig del av finansiering er midler til tap og skade som følge av klimaendringene. Etter tiår med kamper fra det globale sør og internasjonalt sivilsamfunn ble det enighet om å etablere et fond for tap og skade under klimakonferansen i fjor. Det ble så satt ned en komité bestående av representanter fra ulike land som skulle utarbeide sine anbefalinger for hvordan et slikt fond skulle se ut og fungere. I starten av november kom de i mål, og et pakkeforslag ble sendt over til selve forhandlingene. Allerede på COPs første dag ble dette vedtatt, til manges store glede.

Flere land brukte så anledningen de påfølgende dagene til å love ulike bidrag til fondet. Likevel er vi langt under å møte behovet. Samlet har land lovet litt over 700 millioner USD til fondet, men flere av bidragene er over flere år. Norge spytter inn 25 millioner USD, tilsvarende 270 millioner norske kroner. Dette er en start, men vi vet behovet er økende. Det er samtidig skuffende at dette hentes fra det eksisterende bistandsbudsjettet.

Det er også flere bekymringer knyttet til at Verdensbanken har blitt vert for fondet.

- Dessverre er det flere store utfordringer knyttet til dette. Maktbalansen i Verdensbanken er svært skjev, og det er de rikeste som sitter i førersetet. Særlig har det vært vanskelig for lokalsamfunn og lokale aktører å få støtte fra banken tidligere. Når en klimakatastrofe inntreffer har man ikke tid til lange og kompliserte prosesser for å kunne søke om og motta støtte i tide, sier Rødje, som også understreker at midlene er nødt til å være rene gavebidrag selv om Verdensbanken skal være vert.

Gjeld på alle møter

SLUG var en del av det norske sivilsamfunnet gjennom Forum for utvikling og miljø på COP. Sammen hadde organisasjonene en rekke politiske møter. Blant annet var det møter med statsminister Jonas Gahr Støre, utenriksminister Espen Barth Eide, klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen, store deler av energi- og miljøkomiteen på Stortinget og forhandlerne i delegasjonen. Her var vi tydelige på at Norge må støtte nye, addisjonelle gavebidrag til klimafinansiering, og utfordret dem på såkalte “innovative løsninger” som kan føre til økt gjeldsbyrde for land eller uthule bistanden.

- Det er ingen tvil om at politisk ledelse i Norge har blitt gjort oppmerksomme på utfordringene knyttet til å fremme falske finansieringstiltak som lån og garantier. Det er bra de er enige med oss om at alle bidrag til tap og skade og tilpasning skal være gavebidrag. Men det er urovekkende hvordan regjeringa virker å naivt tro at private midler skal sikre en rettferdig og bærekraftig klimafinansering, sier Rødje.