Jamaica - begravd av et fjell av gjeld
Mark Weisbrot skriver om Jamaicas gjeldssituasjon og trekker paralleller til gjeldskrisen i Hellas. Hvorfor er restruktureringen av Jamaicas gjeld ikke en bra modell å følge?
I de pågående diskusjonene om hva man skal gjøre med den greske gjelden, har flere pekt på den jamaicanske gjeldsrestruktureringen i fjor som en mulig modell. Det er vanskelig å forestille seg noe som kunne vært verre for Hellas. Det er verdt å se nærmere på hva som har skjedd på Jamaica, ikke bare som en advarsel til Hellas, men for å kaste lys over skadene som kan gjøres når "det internasjonale samfunnet" er villig til å ofre et land på grunn av kreditorenes interesser.
Jamaica - et mellominntektsland med 2,8 millioner mennesker - har en av de verste gjeldsbyrder i verden, med en brutto statsgjeld på 123 prosent av BNP. Ved første øyekast ser dette ut bedre enn i Hellas (166 prosent av BNP), men den viktige summen er rentene på gjelda: Jamaica har i gjennomsnitt betalt renter på 13 prosent av BNP i løpet av de siste fem årene. Dette er dobbelt så mye som Hellas (6,7 prosent av BNP), som igjen har den høyeste renten i eurosonen. (Det er verdt å huske på at gjeldsbyrden kan variere mye avhengig av renter og av hvor mye som er lånt fra landets sentralbank - Japan har en brutto gjeld på 220 prosent av BNP, men betaler bare ca 2 prosent av BNP i årlige renteinntekter, og har dermed ikke gjeldsproblemer.)
Ikke overraskende har et land som betaler så mye renter på gjelden sin lite rom i budsjettet til andre ting. I regnskapsåret 2009/2010 brukte Jamaica 45 prosent av offentlige utgifter på renter av offentlig gjeld. Dette har hindret Jamaicas arbeid for å nå tusenårsmålene: Dekningsprosenten for tuberkulosebehandling gikk ned fra 79 % i 1997 til 43 % i 2006, og antall barn som starter grunnskolen har gått ned fra 97 % i 1991 til 87 % i 2006/2007.
Jamaicas sviktende utvikling er slående, og har mye å gjøre med gjeldsbyrden. Mellom 1988 og 2008 vokste realinntekten per person med bare 14 prosent. Landet ble så rammet av finanskrisen i 2008, og mistet eksportinntekter, pengeoverføringer fra utlandet og andre inntektskilder. Regjeringen vendte seg til Det internasjonale pengefondet (IMF) som dessverre stilte krav som forverret den økonomiske krisen; De krevde blant annet en reduksjon av skatteunderskudd, samt kutt i bevilgninger til helse og utdanning.
I februar i fjor kom Jamaicas regjering fram til en avtale med sine kreditorer og IMF om en omstrukturering av Jamaicas gjeld. Restruktureringen gikk ut på å forlenge løpetiden på gjelden og redusere renten med om lag 3 % årlig de neste tre årene. Dette ville være ganske betydelig hvis Jamaica hadde en gjeldsbyrde på størrelse med Hellas eller Irland, men dessverre sitter Jamaica fremdeles igjen med uutholdelige renteforpliktelser. Jamaica fikk ikke redusert selve avdragene og blir nødt til å refinansiere ca 46 prosent av gjelden sin i løpet av de neste fem årene - noe som kan bli katastrofalt dersom markedsforhold er ugunstige.
Jamaicas gjeldsbyrde må reduseres drastisk. Det er vanskelig å forestille seg at landet kan utvikles økonomisk samtidig som de bruker så mye av sine ressurser på å betale renter.
Situasjonen er unik for ethvert land med gjeldsproblemer – det er forskjeller på gjeldens størrelse og struktur, på kreditorer og annet – men det viktigste problemet er det samme: Hvor mye bør et land ofre for å betale sin gjeld? Dessverre blir beslutninger om dette tatt av kreditorer som IMF, Parisklubben og andre. Men en ansvarlig regjering vil fatte sine beslutninger på grunnlag av sitt folks behov, som sysselsetting, økonomisk vekst og bedre levestandard. Det er denne interessekonflikten som ligger bak de gjeldskriser vi ser i de fleste land med gjeldsproblemer.
Av Mark Weisbrot, publisert i The Guardian (UK), juli 2011.
Oversatt av SLUG.