Det er ikke kinesiske lån som kveler verdens fattigste land

Dette er en kommentar på saken "kinesiske lån kveler afrikanske land" publisert i Panorama nyheter.

Slik saken 22. mai poengterer, sliter en rekke land med å tilbakebetale gjeld. Kina er en stor og mektig kreditor, noe som på ingen måte er uproblematisk. Likevel er det å redusere utfordringene rundt problematiske kreditorer til Kina både feil og skadelig. De største kreditorene i dag er nemlig private aktører, som ofte er minst like lite samarbeidsvillige.

På vei mot en global gjeldskrise?

Hele 61 land har i dag store gjeldsproblemer, ifølge en ny studie. Og FN har tidligere vist at 60 prosent av lavinntektsland og 30 prosent av mellominntektsland er så tynget av gjeld at det går på bekostning av befolkningens behov og menneskerettigheter.

En faktor som har endret seg mye siden gjeldskrisene verden opplevde på 80- og 90-tallet, er kreditorene. Kreditorene er i dag flere og mer mangfoldige. Aktører som Kina har fått en betydelig rolle, men det har også private aktører.

Mens 12 prosent av Afrikas samlede statsgjeld er til Kina, er hele 35 prosent til vestlige private selskaper, ifølge Debt Justice sine beregninger basert på Verdensbankens data.

Beregningene viser også at rentene nærmest er dobbelt så høye på lån fra private aktørene som på de kinesiske lånene. Kinesiske lån er altså ikke de dyreste, og betjening av gjeld til vestlige private kreditorer legger beslag på brorparten av afrikanske lands låneutgifter.

Nekter samarbeid

Kina har vært lite villig til samarbeid, men dette endret seg med koronapandemien. Landet deltok i G20s system for betalingsutsettelser, Debt Service Suspension Initiative (DSSI), og er også med på G20s rammeverk for håndtering av statlige gjeldskriser, Common Framework.

I 2022 ga Kina delvis gjeldsslette til 17 afrikanske land. Samtidig har Kina fortsatt lang vei å gå ved å slette mer og raskere, samt å endre betingelsene på flere lån, ta hensyn til menneskerettigheter og når det gjelder åpenhet.

Likevel, de vestlige private kreditorene har nektet blankt å delta i reforhandlinger av statlig gjeld.

For eksempel har det amerikanske investeringsselskapet Blackrock helt siden 2020 nektet Zambia betalingsutsettelse på sin gjeld. De har heller ikke deltatt i samtaler om å restrukturere gjelda.

Dersom selskapet får full tilbakebetaling, kan det tjene 180 millioner dollar på Zambias gjeldsproblemer – en profitt på hele 110 prosent.

Utfordringer i dagens forhandlinger

En av de store utfordringene når det gjelder å håndtere gjeldskrisene som mange land er på randen av, er at vi mangler et globalt system som sikrer effektive og forutsigbare gjeldsrestruktureringer som inkluderer alle kreditorene.

G20s Common Framework mangler mekanismer for å sikre bidrag fra de private kreditorene (i tillegg til å ekskludere mellominntektsland fra å delta). Dette har bidratt til at kun fem land har søkt seg til prosessen, og at den fortsatt ikke har ført til at noe gjeld har blitt slettet.

Kina har i sine uttalelser vært tydelig på at om de skal delta i videre gjeldsforhandlinger, er det et krav at også de private aktørene skal delta. Så langt har vestlige land og Det internasjonale pengefondet vært svært restriktive med å pålegge de private noe som helst.

I stedet har retorikken vært ensidig rettet mot utfordringer rundt Kina som kreditor. Dette er et feilspor og en ansvarsfraskrivelse som fører til stagnasjon.

Å få med de private, som er de faktisk største aktørene, er helt avgjørende for land i gjeldskrise. I tillegg vil det være lurt å imøtekomme Kinas krav da vi trenger en felles plattform og arena for å restrukturere gjeld og bygge en ny global gjeldsarkitektur.

Hva kan gjøres?

Nylig nedsatte IMF et nytt initiativ for gjeldshåndtering, Global Sovereign Debt Roundtable. Denne prosessen må inkludere private kreditorer samt alle stater og multinasjonale aktører.

Her kan Norge bidra ved å sette behovet for å inkludere alle kreditorer i fokus, samt å fremme åpenhet og gi sivilsamfunnet og øvrige interessenter større tilgang til forhandlingsprosessene.

Norge kan også bidra ved å pushe for at nye gjeldshåndteringsmekanismer skal være forutsigbare, regelbundne og effektive for søkerne.

Dette er tiltak som kan føre til endring og frigi økonomisk handlingsrom for land som virkelig behøver det, ikke bortkastet energi der Vesten skylder på Kina som igjen krever at de private deltar.

I tillegg er det, både med kinesiske og private kreditorer, store utfordringer knyttet til manglende åpenhet og at kreditorer gir ut lån uten hensyn til at menneskerettigheter ivaretas eller at låntaker har økonomisk evne til å betjene gjelda. Derfor trengs det omforente prinsipp om hva som er bærekraftig gjeld og krav som grundige og systematiske gjeldsbærekraftsanalyser i forkant av alle utlån.

Dette kan inkluderes i FNs konvensjon mot korrupsjon. Norge kan også bidra, praktisk og økonomisk, til større åpenhet ved å støtte initiativ for et offentlig register der alle låneavtaler, og deres betingelser, er tilgjengelig.

Klarer vi å sikre langsiktig bærekraftige låneavtaler, åpenhet og effektive system for gjeldsrestrukturering som inkluderer alle kreditorer, da tar vi sjumilssteget for global utvikling. La oss derfor komme i gang med politisk handling, heller enn å stå fast ved å bare skylde på Kina.