Verden trenger et jubelår! (Aftenposten)

Hva har Manchester United, Italia, Tyskland og Den europeiske sentralbanken, ESB, til felles?

Alle er redde for gjeld, dels sin egen og dels andres som de kan risikere å få i fanget. Denne uken er det fem år siden finanskrisen startet - og den er slett ikke over. Tittelen «This time is different» hen-spiller på vår evige evne til å lure oss selv, i troen på at utviklingen bare vil fortsette oppover.

Fem tunge år

En krise som startet med at amerikanske boligkunder hadde lånt for mye penger, ble til en bankkrise - og etter hvert også til en statsgjeldskrise. Hvis da også renten stiger, som i Hellas, Portugal og nå også Spania og Italia, kan situasjonen komme ut av kontroll.

Derfor blir spørsmålet - hvor mye gjeld tåler økonomien?

Problemstillingen er ikke ny. Den kan snarere regnes blant tilværelsens evige spørsmål.

Den sterkeste kraft

Det er blitt sagt at rentesrente er den sterkeste kraften i universet. Noen sier, riktignok uten påviselig belegg, at Albert Einstein skal være opphavsmannen til utsagnet.

På 1700-tallet presenterte økonomen Richard Price følgende regnestykke: «En shilling spart ved Kristi fødsel, med seks prosent rente og rentesrente, ville ha økte til en pengemengde (dvs. gullmengde) stor nok til å fylle hele solsystemet, til en sfære med en diameter som Saturns bane rundt solen.»

Price utsagn er gjengitt i den norske økonomen Erik S. Reinerts bok Spontant kaos.

Et mer relevant eksempel kan være at med syv prosent rente vil en gjeldspost fordoble seg på ti år - og igjen på nye ti år.

Jubelår

Reinerts poeng er at rentesrenteeffekten - som han kaller Hammurabi-effekten - er så kraftig at den vil være nok til å utløse finanskriser med jevne mellomrom.

Hammurabi styrte i Mesopotamia vel 1700 år før Kristus, og ifølge Reinert hadde Hammurabis økonomer regnet ut at det var nødvendig at all langsiktig gjeld ble slettet med ujevne mellomrom. Snakk om jubelår!

Det gamle testamentets «jubelår» har en videre betydning; da ble også slaver sluppet fri. Men, som Reinert påpeker, slektskapet med Hammurabi synes tydelig.

Syndefallet

Finanskrisen startet med mislighold av boliglån i USA etter at boligboblen sprakk vinteren 2006/2007. Da en langvarig prisoppgang tok slutt, kollapset et pyramidespill basert på boliglån til kunder som noen ganger hverken hadde inntekt eller jobb.

Den presise datoen for krisens faktum settes gjerne til 9. august 2007. Da sendte den franske storbanken BNP Paribas ut en pressemelding om at kundene i tre av bankens pengemarkedsfond inntil videre ikke kunne få igjen sine penger. Fondene hadde betalt amerikanske banker for å overta lånene som var gitt til amerikanske boliglånskunder.

Fra Lehman til Hellas

I ett år gikk ringvirkningene verden rundt, via tyske, britiske og amerikanske banker og meglerhus. Et dramatisk, foreløpig klimaks kom 15. september 2008 da den tradisjonsrike investeringsbanken Lehman Brothers i New York, som hadde overlevd to verdenskriger og krakket i mellomkrigstiden, gikk konkurs.

Ingen ting ble lenger regnet som trygt.

Da vendte investorene øynene mot eurolandene. I Hellas hadde staten lånt for mye, og i Irland og delvis Spania måtte staten overta ansvaret for bankenes gjeld.

Analytikerne begynte å regne på Hammurabi-effekten. Hvilke land ville tåle en renteøkning? Dommedagsprofetiene truet med å bli selvoppfyllende.

«This time is different»

Finanskrisen har et omfang som gjør at vi må tilbake til mellomkrigstiden for å finne en krise med tilsvarende konsekvenser. Men kanskje er ikke finanskrisen så spesiell likevel.

De to økonomene Carmen Reinhart og Kenneth Rogoff hadde perfekt timing da de i 2009 publiserte boken This time is different - denne gangen er det annerledes. De hadde akkurat fullført et enormt forskningsarbeid, hvor svært mange av de finansielle krisene de siste 800 år er gjennomgått.

Tittelen henspiller på vår evige evne til å lure oss selv, i troen på at utviklingen - og låneobjektenes verdi - bare vil fortsette oppover, nærmest inn i himmelen.

Både Internettboblen rundt tusenårsskiftet og den amerikanske boligboblen som utløste finanskrisen er i så måte typiske. Og den norske jappetiden og den etterfølgende bankkrisen på begynnelsen av 1990-tallet passer inn i læreboken.

Siste stadium, før det smeller, er når bankene gir lån til kunder som ikke kan betale avdrag og knapt nok rentene på lånet.

På et tidspunkt finner så bankene ut at de har tatt for stor risiko og begynner å stramme inn kreditten. Da starter en nedadgående spiral i økonomien - som også undergraver verdien på bankenes pant og verdipapirer.

Der er vi fremdeles, i hvert fall i Europa.

Reinhart og Rogoffs triste påstand er at hvis statens gjeld kommer opp i 90 prosent av landets inntekter (BNP), er den økonomiske veksten dømt til å synke - mens arbeidsledigheten stiger.

Der er de fleste vestlige land nå.

Hammurabis revansje

Da går tanken tilbake til Hammurabi og tanken om å nullstille økonomien ved å stryke all gjeld - altså et virkelig jubelår for dem som skylder penger.

Men jubelen ville nok ikke stå i taket overalt. For alle kan jo ikke ha netto gjeld. Motstykket til at noen har gjeld, er jo, pr. definisjon, at andre har penger til gode. Det kan være Kina, tyske og franske banker og pensjonsfond over hele den vestlige verden, inkludert det norske oljefondet.

Den regjering skal derfor være dristig som lar seg inspirere av Hammurabis eksempel. Men det finnes en mildere variant, «financial repression» - undertrykkelse av kreditorene og investorene - som allerede er blitt virkelighet. Sentralbankene holder rentene nær null for å gjøre det lettere for gjeldstyngede stater. I Hellas var det norske oljefondet blant de kreditorer som ble tvunget til å avskrive lån.

Krisens siste stadium kan bli at Den europeiske sentralbanken må skape inflasjon så statsgjelden kan betales tilbake med penger med mye lavere verdi. For i den nye omvendtverdenen er det statene som aller mest trenger et jubelår.

Les artikkelen på Aftenpostens nettsider.