Klimakatastrofens dyre lån
Det er nå tre uker siden supertyfonen Yolanda (Haiyan) herjet i Visayas-området på Filippinene. Katastrofen har rammet over 10 millioner mennesker, over 5000 personer er døde og ytterligere 1600 er fortsatt savnet. Katastrofen inngår i en trend der vi, som resultat av klimaendringene, opplever sterkere og sterkere naturkatastrofer som rammer fattige land hardest.
Kasper Landmark, styremedlem i SLUG
Kronikken sto på trykk i Dagbladet 05.12.2013
Under FNs klimakonvensjon (UNFCCC) forplikter utviklede land seg til å «bistå utviklingsland som er særlig sårbare for de negative effektene av klimaendringer ved å møte kostnadene ved tilpasning». Men mens tv-bildene har vist nødhjelpen som strømmer til, har overskriftene fra det mislykkede COP-møtet i Warszawa uteblitt. De rikeste vil ikke ta ansvar og støtten til gjeldstyngede Filippinene kommer for det meste i form av nye lån.
Multilaterale utviklingsbanker som Den asiatiske utviklingsbanken (ADB) og Verdensbanken tilbyr til sammen rundt en milliard dollar i lån for å finansiere det massive rehabiliterings- og gjenoppbyggingsarbeidet etter ødeleggelsene. Til sammenlikning har det internasjonale samfunnet gjennom FN på nåværende tidspunkt gitt Filippinene under en tredjedel av dette beløpet i bistand. Den filippinske regjeringen ønsker å benytte seg av finansieringen, som i hovedsak består av såkalte «myke lån» med rentesatser på under en prosent og løpetid på mellom 20 og 30 år.
Til tross for gode vilkår vil de nye lånene øke Filippinenes totale gjeldsbyrde. Allerede går mer enn 30 prosent av landets BNP til å betjene gjeld - penger som kunne vært brukt til sårt trengte offentlige tjenester til landets fattige innbyggere og til oppbygning av de rammede områdene. Brorparten av gjelden stammer fra Marcos-regimet og kan regnes som illegitim, da den ble tatt opp av et autoritært regime uten at midlene ble brukt i befolkningens interesse. Gjeldsrevisjon eller gjeldsslette er likevel ikke på de rike lands agenda.Klimakonvensjonen anerkjenner utviklede lands ansvar for utslippet av klima- og drivhusgasser som førte til klimakrisen. Å gi gjeldstyngede land nye lån til klimafinansiering er ikke det samme som å ta ansvar. Det representerer et dobbelt slag mot utviklingsland som Filippinene, som ender opp med selv å betale for konsekvensene av rike lands uansvarlighet.
En klimafinansiering i form av lån er grunnleggende urettferdig, strider mot klimakonvensjonen, og forsterker forskjellene mellom fattig og rik. SLUG mener at norske myndigheter må følge opp sine forpliktelser gjennom sin tilslutning til UNFCCC ved å jobbe for at finansiering av klimatiltak i utviklingsland skal foregå i form av bistand, og ikke som lån.
Forfatter: Kasper Landmark