Den afrikanske lånefesten (Klassekampen)
Siden finanskrisa for alvor brøt ut i 2008, har afrikanske lands obligasjonsgjeld økt i faretruende grad.
Klassekampen 25. februar 2015, side 20-21.
De siste årene har ustabiliteten og det lave rentenivået i mange velutviklede markeder fått investorer til å rette blikket sørover i sin søken etter lønnsomme markeder. Dette har banet vei for en ny lånefest på det afrikanske kontinentet. Siden finanskrisa for alvor brøt ut i 2008, har afrikanske lands obligasjonsgjeld økt fra 1 milliard amerikanske dollar til over 18 milliarder i 2014. De to siste årene har elleve afrikanske land utstedt statsobligasjoner til en samlet verdi på over 11 milliarder amerikanske dollar, rekordhøyt i afrikansk sammenheng. Også andre utviklingsland har økt salg av statsobligasjoner. Ifølge Det internasjonale pengefondet (IMF) er europeiske og amerikanske institusjonelle investorer blant de største kjøperne.
Afrikas inntog på kapitalmarkedene er forbundet med muligheter for utvikling, men også med risiko. Lånene gir afrikanske land et større økonomisk rom til å satse på utviklingsfremmende investeringer i infrastruktur og sosiale tjenester. Videre kan statsobligasjoner være en god måte å låne på, ettersom de ikke er underlagt politiske betingelser som ofte følger med lån fra internasjonale finansinstitusjoner. Samtidig gjør økt eksponering i internasjonale kapitalmarkeder landene mer utsatt for rente- og valutasvingninger. Slike eksterne forhold kan ha store konsekvenser for landenes betjeningsevne. Lånene er i amerikanske dollar, og den britiske tenketanken Overseas Development Institute (ODI) viser at en styrket dollar kan koste de afrikanske låntakerne mer enn 10 milliard dollar i økte valutakostnader ved nedbetaling av obligasjonslånene. Dette er nesten like mye som det opprinnelige lånebeløpet på elleve milliarder. Det er også en risiko for at villigheten til å kjøpe afrikanske statsobligasjoner minker når vestlige markeder stabiliserer seg, og at land ikke vil ha mulighet til å fornye lånene når betalingsfristen utløper.
Dette er land som for øyeblikket har et bærekraftig, men økende gjeldsnivå. Gjeld som prosent av BNP har for afrikanske økonomier tilknyttet internasjonale kapitalmarkeder økt fra et gjennomsnitt på 27 prosent i 2008 til 41 prosent i 2013. Mange afrikanske land har de siste årene hatt høy vekst i BNP, men dersom veksten flater ut er det stor risiko for at gjelden ikke lenger kan betjenes uten kutt i nødvendige tjenester. ODI varsler at vi i verste fall ser opptakten til en ny gjeldskrise. En annen risiko er at tilgangen til lån kan gi autoritære ledere mulighet til å styrke sin stilling på befolkningens og skattebetalernes bekostning. Statsobligasjoner er lån som går inn i statskassa og ikke kan følges dollar for dollar gjennom økonomien. Uten parlamentarisk kontroll over låneopptak og budsjett kan lånte midler lett misbrukes. Låntakerne må ta ansvar for å ha gode systemer for gjeldshåndtering, som sikrer solide analyser for bærekraft og at lånte midler benyttes produktivt til samfunnets beste. Men et lån har to parter, og lån som ikke burde vært tatt opp, burde heller ikke vært gitt. Långiver har et selvstendig ansvar for å vurdere risiko for betjeningsvansker så vel som for misbruk av lånte midler.
Det FN-tilknyttede initiativet Prinsipper for Ansvarlige Investeringer (PRI) hevder at obligasjonskjøp bør underlegges retningslinjer for ansvarlige investeringer. En gruppe investorer og finansaktører utarbeidet i fjor høst en veiledning for nettopp dette. Deres motivasjon er i stor grad egne erfaringer som viser at ansvarlighet gir avkastning, også når det gjelder obligasjonslån. Ingen av investorene har erfart at ansvarlighetskriterier har påvirket avkastningen negativt.
Med bakgrunn i risikoen for betalingsvansker og påfølgende tap for kreditor, anbefaler også Overseas Development Institute investorer å utvise ansvar i sine investeringer. Investor bør blant annet forsikre seg om at utstedelsen av statsobligasjonene skjer med høy grad av offentlig åpenhet og parlamentarisk kontroll. Dette er faktorer som kan bidra til å sikre at lånte midler benyttes til utviklingsfremmende tiltak, som igjen bidrar til bærekraftige lån.
Afrikansk statsgjeld er på vei inn i porteføljene til pensjons- og investeringsfond. Investeringer i statsobligasjoner er i praksis lån til stater. Gjennom pensjonssparing, forsikringer og fondsplasseringer kan også kommunale midler ende som lån til land som til tross for tilfredsstillende kredittvurdering, faller under minstekrav til respekt for folkerett og menneskerettigheter. Vi oppfordrer derfor norske investorer til å innføre etiske retningslinjer for kjøp av statsobligasjoner.