FN tar standpunkt mot gribbefond
Etter at gribbefond har fått drevet sin virksomhet fritt i årevis, til fortvilelse for gjeldstyngede land, har endelig vinden begynt å snu. Flere land innfører lovgivning mot gribbefond, og nå har også FN tatt til orde for at gribbefondsaktivitet må avvikles og at folks velferd skal settes foran profitt.
FNs Menneskerettighetsråd lanserte i september en rapport om gribbefondsaktivitet . Rapporten, som blir kalt Ziegler-rapporten etter komiteens leder, Jean Ziegler, beskriver hvordan gribbefond opererer, deres konsekvenser for gjeldstyngede land, og kommer med konkerete anbefalinger til hvordan man kan motarbeide dem.
Gribbefond er kreditorer som kjøper opp lån billig, for så kreve full tilbakebetaling. Dette har ført til at land som Argentina og den demokratisk republikken Kongo har måttet nedbetale gammel gjeld som har blitt ettergitt av andre kreditorer. Gribbefond retter seg ofte mot stater med økonomiske vansker og få muligheter for rettslig forsvar, ofte i Latin Amerika og Afrika. De kjøper opp gjelden like før eller etter landet går konkurs og nekter å delta i gjeldsletteprosesser - i stedet saksøker de landet for å få full tilbakebetaling av gjelden med renter. Rapporten trekker også en link til land med omfattende taushetslovgivning, som skatteparadis. Der er det often vanskelig å lokalisere eiere, og dermed mulig å gjemme unna penger de måtte skaffe seg.
Gribbefond får godt betalt
Gribbefond har i gjennomsnitt fått godt betalt for sin virksomhet, opp mot tre til 20 så mye som de betalte for lånet de kjøpte opp, noe som har resultert i at de i noen land har fått tak i verdier tilsvarende 12-13% av det gjeldstyngede landets BNP. Dette har store konsekvenser for utviklingsland, hvor nasjonalbudsjettene allerede er under stort press og der nedbetalinger ofte fører til store kutt i budsjettene til blant annet helse og utdanning.
Rapporten viser til tre eksempler på gribbefonds konsekvenser for land i gjeldskrise: Argentina, Den Demokratiske Republikken Kongo og Zambia.
Argentina har lenge vært det mest kjente eksemplet på gribbefondenes virksomhet. Kjøpet av gjeld av selskapet NML Capital etter den økonomiske krisen i 2001, har utviklet seg til en 15 år lang konflikt mellom gribbefondet og landet. Mens de fleste kreditorene (92%) ga Argentina gjeldslette på opptil 70%, stod gribbefondet på sitt og trakk Argentina inn for en amerikansk domstol som ga dem medhold. Etter å lenge ha nektet å betale, har Argentina nå gitt etter, og skal betale 4.65 milliarder dollar til gribbefondet etter at den amerikanske domstolen tidligere i år fastsatte at Argentina måtte etterkomme NML Capitals krav.
I den demokratiske republikken Kongo, ble gjelden fra et kraftanlegg kjøpt opp av et gribbefond, registrert i skatteparadiset Delaware. Fondet, kalt FG Hemisphere, fikk etter en dom i en amerikansk domstol mulighet til å kreve tilbake gjeld fra landet, og har brukt diverse metoder for å fryse andre innbetalinger på vei inn i Kongo. Dermed gikk landet glipp av milliarder av dollar i profitt som kunne vært viktige bidrag i landets utvikling, i et land som har vært preget av langvarig konflikt, og mangel på infrastruktur.
Kuttet helsebudsjett med 65%
Zambia ble saksøkt for 55 millioner dollar av et gribbefond i 2006, bare måneder før de skulle få gjeldslette gjennom IMFs HIPC-initiativ. Gribbefondet fikk medhold i en britisk domstol, og fikk dermed en tilbakebetaling som var nesten 17 ganger så stor som beløpet de hadde kjøpt lånet for. Zambia anerkjente dommen og måtte kutte helsebudsjettet med 65% for å betale gribbefondet. Myndighetene måtte derfor prioritere nedbetaling av gjeld foran velferden til sitt eget folk.
Ettersom det ikke finnes noen internasjonal mekanisme som regulerer gjeldskriser, må gjeldslette forhandles om individuelt med kreditorer, noe som er en lang og omfattende prosess. I slike forhandlinger vil gribbefond ofte nekte å ettergi gjeld, mens andre kreditorer er mer tilbøyelige til å slette noe gjeld for å lette gjeldsbyrden. Derfor kreves det et internasjonalt rammeverk for å bedre adressere gjeldskriser, samt lover som kan begrense gribbefondenes makt.
Heldigvis finnes det håp. Rapporten foreslår tiltak som land kan innføre ganske enkelt. Man kan blant annet innføre lovgivning på nasjonalt plan som forhindrer domstoler fra å godta gribbefondenes krav. Slik lovgivning finnes allerede i Belgia og Storbritannia, og Frankrike innførte så sent som i sommer lignende lovgivning. Rapporten mener disse tiltakene er gode, men må styrkes ytterligere. Den anbefaler også at lover legger til rette for tiltak som bedre beskytter land med store gjeldsbyrder, krever mer åpenhet rundt gribbefond for å unngå bruk av skatteparadis og at man ikke anerkjenner utenlandske dommer og prosesser som favoriserer gribbefond, slik at deres krav om tilbakebetaling svekkes.
Belgia stopper gribbefond
Ziegler-rapporten kommer på et viktig tidspunkt. Etter at Belgia innførte lovgivning mot gribbefondsaktivitet i 2015, som et resultat av at man så at bistand til Kongo forsvant rett i lomma på gribbefond, har lovgivningen siden vært under angrep. Et av de største gribbefondene, NML Capital, som også stod bak søksmålet mot Argentina har lagt press på Belgia til å fjerne lovgivningen. I tillegg er stadig flere land på vei mot gjeldskrise og sliter med å nedbetale lån. Derfor er det viktig å begrense gribbefondenes makt slik at man ikke forverrer den økonomiske og sosiale situasjonen i land i krise.
Rapporten viser til at staters hovedansvar er å sørge for at befolkningens økonomiske og sosiale rettigheter ivaretas, og at dette må prioriteres over nedbetaling av gjeld. Dette er et viktig standpunkt som setter folks ve og vel foran profitt, og tar et lite oppgjør med dagens tankegang. Så mens vi venter på en uavhengig internasjonal prosess for gjeldslettemekanisme, kan enkel nasjonal lovgivning ha stor betydning, og sørge for at gribbefondenes nå store makt kan svekkes. Det skal ikke være lukrativt å være en uansvarlig långiver - noe gribbefond derimot har gjort til sitt varemerke.