Å jage vekk gribber?

En versjon av denne teksten stod på trykk i Ny Tid i mars 2015: "Gribbefond skviser Argentina". 

I fjor sommer publiserte organisasjonen International Capital Market Association (ICMA) en rapport der de presenterte ulike forslag til hvordan debitorland kan sikre seg mot at et mindretall av kreditorene nekter å godta restrukturering av gjeld. Bakteppet for denne rapporten var økende gjeldsproblemer og restrukturering av gjeld for land som Hellas, og ikke minst rettsaken mot Argentina.

SLUG har fulgt rettsaken og tidligere publisert saker om hva gribbefond egentlig er og om resolusjonen i FNs menneskerettighetsråd som går hardt ut mot slike fond. 

Statsobligasjoner

For å forstå forslaget fra ICMA er det lurt å først gå kjapt gjennom hva statsobligasjoner er og hva rettsaken mot Argentina handler om. Statsobligasjoner er kort fortalt verdipapirer utstedt av stater i bytte mot penger. Med statsobligasjonen følger en kontrakt som sier når statsobligasjonen utløper og pengene skal betales tilbake. Landet som har lånt penger gjennom salg av statsobligasjoner må også betale en viss rente til de som har kjøpt obligasjonene, som oftest til fastsatte datoer. 

Det finnes mange former for statsobligasjoner, med ulike modeller for tilbakebetaling og fastsetting av rentenivå, men mange er såkalte ’bullet bonds’, eller kuleobligasjoner om du vil, der hele den opprinnelige lånesummen skal tilbakebetales ved utgangen av lånets levetid. Denne varierer, men er ofte 10 til 20 år. Statsobligasjoner utstedes i serier og hver serie kan ha mange kjøpere, altså kreditorer. Siden det også er vanlig at de opprinnelige kreditorene selger sine obligasjoner til nye kreditorer blir det i mange tilfeller en mengde kreditorer å holde oversikt over. Dette er én av grunnene til at rettsaken(e) om Argentinas gjeld har blitt så uoversiktlige.

Rettsaken mot Argentina

Det har blitt skrevet mye om Argentinas økonomiske historie, blant annet her, og historien om de siste åras rettsak mot Argentina startet allerede i 1994. Da solgte Argentina noen statsobligasjoner som har fått tilnavnet ”FAA-bonds” (av Fiscal Agency Agreement, obligasjonene ble altså utstedt gjennom en finansagent), og det er disse obligasjonene som gribbefondene har krevd renter for.

I 2001 befant Argentina seg i en økonomisk krise og startet å misligholde gjeld, de sluttet med andre ord å betale renter til kreditorene. Prisene på statsobligasjonene falt drastisk og en del av disse ble kjøpt opp av gribbefond for en billig penge. I 2005, og igjen i 2010, kom Argentina med forslag til kreditorene som eide statsobligasjonene fra 1994 om å restrukturere gjelda. Kreditorene fikk tilbud om å bytte inn de gamle obligasjonene mot obligasjoner fra en ny serie som var verdt mye mindre (ca 30 prosent av den opprinnelige verdien). Siden det etter 2001 var tydelig at Argentina ikke var i stand til å betjene gjelda så gikk 93 prosent av kreditorene med på å bytte til seg nye obligasjoner. Men noen kreditorer, blant dem en del gribbefond, nektet å gå med på en slik restrukturering.  

Pari passu og gribbefondene

I 2012 gikk noen av disse kreditorene sammen og saksøkte Argentina. De fikk prøvd saken sin for en domstol i New York og vant. Hovedargumentet deres var at det i kontrakten for FAA-obligasjonene fra 1994 var inkludert en såkalt pari passu-klausul.

Pari passu er latin for ”på likefot”. Slike klausuler inkluderes for å sikre at kreditorene får lik behandling av debitor og er svært vanlige i kontrakter for statsobligasjoner. I klausulen fra 1994 står det at kreditorene skal ”at all times rank pari passu and without any preference among themselves”. Dette i seg selv er ikke veldig kontroversielt, men det er en utdypning i kontrakten fra 1994 som gribbefondene har hengt seg opp i, nemlig at Argentinas forpliktelse til å betale kreditorene skal ”at all times rank at least equally with all its other present and future unsecured and unsubordinated External Indebtedness”. I rettsaken i New York slo dommer Thomas Griesa fast at dette betyr at Argentina ikke skal kunne betale noen av sine kreditorer med mindre de betaler alle.

De som har saksøkt, med selskapet NML Capital Ltd i spissen, krever renter for alle år Argentina har misligholdt gjelda, til sammen et beløp på over 1,3 milliarder amerikanske dollar. Dette er penger Argentina er prinsipielt i mot å måtte betale, og de fryktet dessuten at de ville få flere krav rettet mot seg dersom de gikk med på å betale NML. De anket dermed dommen, tapte igjen, og prøvde å anke videre til amerikansk høyesterett. I fjor sommer kom beskjeden fra høyesterett om at de ikke vil vurdere spørsmålet. Dommen fra dommer Griesa ble dermed stående som rettskraftig og 30. juli gav igjen Argentina beskjed om at de ser seg nødt til å misligholde betalingsplikten sin til alle kreditorer. SLUG sa da fra at dette utfallet viser hvorfor vi trenger en internasjonal gjeldsslettemekanisme. 

RUFO?

En annen klausul som har bydd på problemer for Argentina er den såkalte RUFO-klausulen. RUFO står for ”Rights Upon Future Offers”, rettigheter forbundet med framtidige tilbud, og en slik klausul er inkludert i den nye kontrakten mellom Argentina og kreditorene som godtok restruktureringen av gjelda. I denne klausulen står det at dersom Argentina frivillig gir et bedre tilbud til andre kreditorer, så kan også de som har godtatt restruktureringen kreve å få et tilsvarende godt tilbud. Argentina har tolket det dit hen at dersom de gikk med på, eller ble tvunget til å gå med på, kravet fra gribbefondene, så risikerte de også å måtte betale alle de andre kreditorene tilsvarende høye beløp. RUFO-klausulen utløp ved utgangen av 2014, så dersom gribbefondene og Argentina nå kommer til en enighet så kan ikke de andre kreditorene kreve kompensasjon. 

Hva med resten av kreditorene?

Konsekvensen av dommen i New York er nå at en rekke kreditorer ikke får betalt renter på obligasjonene sine. Dette er de 93 prosentene som godtok forslaget fra Argentina om å bytte FAA-obligasjonene inn i nye obligasjoner og som dermed har gått med på store tap for at Argentina skulle ha mulighet til å forbedre sin økonomiske situasjon. De har fått rentebetaling fra de aksepterte restruktureringen i 2005 eller 2010, og Argentina har mens rettsaken har pågått forsøkt å fortsette å betale disse kreditorene. Argentina har til og med overført penger til den amerikanske banken Bank of New York (BNY) Mellon, men dommer Griesa har med bakgrunn i tolkningen av pari passu-klausulen slått fast at det er ulovlig for banken å sende pengene videre til kreditorene. For å få fram urimeligheten i dette kjøpte Argentina annonseplass i flere store amerikanske aviser, blant annet Washington Post. Nylig ble også Citibank nektet å håndtere Argentinas nedbetaling av renter.

Argentina har også meldt inn USA til den internasjonale straffedomstolen for brudd på prinsippet om statlig immunitet. Domstolen vil ikke behandle dette før USA kommer med en uttalelse om at de godkjenner ICJs jurisdiksjon i saken, noe som tilsier at den ikke kommer til å komme med en kjennelse. USA er nemlig ikke interessert i at en overnasjonal domstol skal kunne diktere amerikanske selskaper.

For å gjøre dette enda mer uoversiktlig har noen av kreditorene i 93 prosent-gruppen gått til sak mot BNY Mellon i en britisk domstol for å få pengene fra Argentina som nå står fryst hos banken. Det kom nylig en domsavsigelse derfra som slo fast at det amerikanske rettsapparatet ikke kan komme med bestemmelser om rentebetaling på de obligasjonene som er utstedt under britisk jurisdiksjon. Britisk rettsvesen står dermed mot det amerikanske, men det er ennå uklart hvilke følger dette vil få. Det pågår dessuten også en liknende rettsak i Belgia. 

Konsekvenser av rettsaken

Noe av det mest dramatiske med rettsaken mot Argentina er presedensen den setter. I kontrakten for de originale statsobligasjonene var det som sagt inkludert en nokså omfattende pari passu-klausul som domstolen i New York har bestemt at gir dem rett i å nekte Argentina å betale andre kreditorer med mindre de også betaler gribbefondene. Dette omfatter ikke bare nedbetaling av renter på statsobligasjoner utstedt i dollar under amerikansk jurisdiksjon, men også statsobligasjoner utstedt av Argentina i euro, britiske pund eller japanske yen. Presedensen kan dermed bli at kreditorer som nekter å godta en gjeldsrestrukturering kan gå til sak for å stanse debitors utbetaling til alle andre kreditorer, ikke bare de som er eiere av statsobligasjoner i den serien som er foreslått restrukturert. Dette er et alvorlig pressmiddel som kan føre til flere langvarige rettsaker mellom kreditorer og utviklingsland. IMF har advart mot at rettsaken mot Argentina kan styrke posisjonen til gribbefond og andre såkalte "holdouts" (de som nekter å godta restrukturering) i framtidige rettsaker. 

Et annet problem med rettsaken i New York er det rent retoriske. Argentina har stadig vekk blitt betegnet som ”recalcitrant” (gjenstridig/obsternasig/vanskelig) av kommentatorer. En slik nedlatende tone er med på å opprettholde ideen om at det er kun er debitorlandet som er ansvarlig når landet ikke er i stand til å betjene gjelda. For å få opp bevisstheten rundt kreditors ansvar må vi også adressere retorikken. 

ICMA på banen

Det at gribbefond har brukt pari passu-klausulen ikke bare til å presse Argentina, men i praksis også til å straffe dem som godtok restruktureringen, er en viktig årsak til at de nye forslagene fra ICMA har fått så bred oppslutning. ICMA-rapporten er utarbeidet av en gruppe med akademikere, representanter fra multinasjonale selskap og stater og ansatte i finansselskaper og banker. De har også sendt forslaget ut på høring til flere store finansaktører. Rapporten inneholder konkrete forslag til hvordan restrukturering kan sikres i kontrakter. To av forslagene er allerede ganske utbredt i kontrakter for nye utstedelser av statsobligasjoner: de går ut på at et flertall av kreditorene kan godkjenne restrukturering på vegne av alle for én serie i én avstemning eller for flere serier gjennom flere avstemninger (slik som i EUs ”collective action clauses”, samhandlingsklausuler).

Det nye forslaget fra ICMA kalles ”aggregated collective action clause” og er en klausul som gir debitorlandet mulighet til å restrukturere gjeld fra flere serier av utstedte statsobligasjoner under ett. Det avholdes da avstemninger blant kreditorer som eier statsobligasjoner i de ulike seriene, og dersom det samlet sett er 75% av kreditorene som godkjenner restruktureringen så må mindretallet føye seg. Dette gjør det vanskelig for gribbefond å kjøpe opp obligasjoner for å blokkere restrukturering siden de må ha en total eierandel på over 25% (det holder altså ikke å kjøpe opp mer enn 25% av obligasjonene i én enkelt serie). I tillegg kommer ICMA med et forslag til pari passu-klausul som spesifiserer at debitor ”shall have no obligation to pay other External Indebtedness at the same time or as a condition of paying sums due on the Notes and vice versa”. Denne klausulen gjør det dermed umulig å komme med en domsavsigelse som i saken mot Argentina, der Argentina har blitt nektet å betale andre kreditorer med mindre de også betaler gribbefondene.

I tillegg står det i ICMAs forslag til pari passu-klausul at debitor ikke er nødt til å betale den samme prosentverdien i avdrag til kreditorer, såkalte ”rateable payments”. Argentina har blitt tvunget til å måtte betale den samme prosentsatsen til alle kreditorer. Enkelt sagt: Gribbefondene som saksøkte Argentina vant fram i sitt krav om at dersom Argentina betalte X prosent rente til de andre kreditorene så skulle de også ha X prosent rente utbetalt på samme tidspunkt. Men, siden de ikke hadde gått med på restruktureringen så var deres obligasjoner verdt mye mer og rentene ble tilsvarende høyere.

Et notat fra IMF i oktober 2014 støtter opp om anbefalingene fra ICMA, og samme måned utstedte Kazakhstan statsobligasjoner der forslagene var inkludert i kontrakten. I etterkant av Kazakhstans utstedelse har både Vietnam og Mexico utstedt statsobligasjoner med kontrakter som bygger på forslagene fra ICMA. I 2003 var Mexico det første landet som utstedte statsobligasjoner i New York som inkluderte en samhandlingsklausul. Etter at de tok det første skrittet så fulgte andre land etter. Nå har de altså inkludert en klausul i kontrakten for de nye statsobligasjonene som spesifiserer at et flertall av kreditorene kan godta restrukturering av mange serier av statsobligasjoner under ett, og forhåpentligvis vil andre land ta etter Mexico også på dette punktet. 

Med forslaget om ny pari passu-klausul og nye regler for mulighet for restrukturering er det mye som tyder på at det kan bli vanskelig for gribbefond å angripe nye statsobligasjoner på samme måte som før. Dersom de nye reglene blir vanlige å inkludere i utstedelser av nye statsobligasjoner vil forhåpentligvis jobben som gribb i framtiden bli mindre og mindre lukrativ. 

Ikke kvitt gribbene

Samtidig gjelder jo disse reglene bare nye utstedelser av statsobligasjoner. Med andre ord: Det er vel og bra med nye klausuler, men det hjelper ikke de landene som har stor utestående gjeld i statsobligasjoner og desperat trenger å restrukturere gjeld. I land som Ecuador, Irak og Peru er det også et mindretall av kreditorer som nekter å gå med på restrukturering. Det er også verdt å nevne at de afrikanske landene som har utstedt statsobligasjoner de siste årene ikke har inkludert strengere språk i sine kontrakter. SLUG har tidligere skrevet om faren for ny gjeldskrise i afrikanske land.

Verdens statsobligasjoner har en verdi på nesten 50 milliarder dollar og en stor del av disse lånene utløper ikke før om mange år. Kontraktsendringer har ikke tilbakevirkende kraft og forhindrer heller ikke uansvarlige utlån. I tillegg til nye klausuler er det derfor vel så viktig å få på plass en internasjonal gjeldshåndteringsmekanisme. Dette arbeidet er i gang i FN, men foreløpig har Norge og andre vestlige land vist lunken interesse for prosessen.

SLUG mener Norge må fortsette å være et foregangsland innen rettferdig gjeldspolitikk og støtte initiativet som er tatt i FN. Rettsaken mot Argentina har vist hvor viktig det er at gjeldssaker behandles på et internasjonalt nivå, og ikke av ett enkelt lands domstol. Mange utviklingsland står i fare for å bli offer for gribbefondenes juridiske spisskompetanse og skarpe klør når de krever inn full betaling på statsobligasjonslån kjøpt på billigsalg. Dette er en uholdbar situasjon som krever internasjonale tiltak.