Klimafinansieringens bakside: Gjeldskriser (Putsj)

Visste du at verdens rikeste land har forpliktet seg til å samlet gi 100 milliarder dollar i klimafinansiering til utviklingsland? Problemet er bare at store deler av disse pengene blir gitt som lån - til land som allerede har stor gjeld.

Gjennom Parisavtalen har verdens rikest land forpliktet seg til å bidra med finansiering til klimatiltak i utviklingsland. Bakgrunnen for dette er at de industrialiserte landene i all hovedsak står bak de historisk høye utslippene som har ført til klimaendringene, og fordi de har den økonomiske kapasiteten til å bidra med klimaløsninger. Når nå over halvparten av denne klimafinansieringen blir gitt som lån, også til land som allerede er svært gjeldstyngede, og som har minst skyld i klimaendringene, er det på tide å rope varsko!

Putsj Klimafinansiering 08022019

Foto: Putsj

Utslippskutt, tilpasningstiltak og tap og skade

Fra 2020 skal 100 milliarder dollar i klimafinansiering gå fra rike land til utviklingsland hvert år. Dette skal gå til utslippskutt eller tiltak for tilpasning (mitigation/adaptation). Førstnevnte vil for eksempel si vind, - og vannkraftsystemer, som går til å redusere de direkte årsakene til klimaendringene. Tilpasningstiltak, derimot, handler om å redusere risikoen av konsekvensene av endringene som allerede er i gang. Dette kan gjøres ved å bygge barrierer mot havstigning eller gjøre endringer i landbruket, slik at det man dyrker tåler høyere temperaturer eller mer eller mindre nedbør. Begge deler er svært nødvendig, og vil kreve enorme ressurser. Verden er bare litt over halvveis på veien til å nå målet om 100 milliarder dollar, og selv dette vil ikke være nok for å møte fremtidens klimautfordringer.

I tillegg finnes det land som allerede kjenner klimaendringene på kroppen, og som kommer til å bli hardest rammet i årene som kommer - for eksempel av tørke, orkaner eller flom. De 100 milliardene omfatter ikke finansiering til såkalt tap og skade, så de som har minst skyld i klimaendringene sitter igjen med enorme skader, uopprettelige forandringer og regningen.

Eskalering av gjeldskriser

På toppen av det hele vet vi at mange av de som vil bli hardest rammet av klimaendringene er sammenfallende med de landene som enten er i, eller i høy fare for gjeldskrise. Det internasjonale pengefondet anslår at dette nå dreier seg om 32 lavinntektsland. Det er da svært problematisk at over halvparten av klimafinansieringen i dag blir gitt som lån, da dette kan bidra til å forverre disse landenes gjeldssituasjon. I tillegg kan det også sette klimamålene i fare, fordi klimatiltak vil måtte bli nedprioritert for å kunne betale ned på lån. Land står også i fare for ikke å få den finansieringen det er behov for, fordi gjeldsnivået er for høyt, noe som vil undergrave oppnåelsen av klimamålene. I tillegg viser ny forskning at klimaendringer og lån til klimatiltak blir dyrere over tid, fordi risikoen på lånene øker og dermed blir rentene også høyere. Dette kan igjen bidra til gjeldskriser, og gjøre det grønne skiftet enda dyrere i fremtiden.

Et spørsmål man da kan stille seg, er om verdens industrialiserte land lever opp til forpliktelsene sine fra Parisavtalen, eller tar ansvar for utslippsfesten som har ledet oss til denne situasjonen. Gjør de det ved å låne ut penger til de med minst skyld, og ved å potensielt tjene penger på rentene?

COP24

På FNs klimatoppmøte (COP24) i Katowice i Polen i desember 2018, skulle verdens land bli enige om nettopp reglene og veikartet for oppfyllelsen av Parisavtalen, deriblant hvordan man skal telle og rapportere klimafinansiering. Hittil har det ikke vært noen føringer eller begrensninger for hva som skal telle i 100 milliardersmålet, så både bistand, lån med gode betingelser, markedslån og andre finansieringskilder har kunnet bli rapportert inn til UNFCCC som klimafinansiering. Frankrike, for eksempel, gir 98% av sin finansiering til klimatiltak som lån, men rapporterer dette likeledes inn som land som gir alt som bistand, som Norge. I Polen ble det ingen endring i dette, men det oppfordres i det minste nå til å oppgi gaveandel og reell offentlig støtte. Det var et steg i riktig retning, men det er fortsatt mulig å møte forpliktelsene ved å utstede lån. Urettferdigheten ved å pålegge land i både klima, - og gjeldskrise nye lån for å bøte på skadene påført av andre, kan ikke overdrives - det er på tide med en endring.

Norges rolle

Norge er et av få land som kun rapporterer inn bistand, og flere norske sivilsamfunnsorganisasjoner mener at Norge bør ta en tydeligere lederrolle på dette området. Regelverket for Parisavtalen burde vært styrket ytterligere, slik at det kun er bistand eller gaveandelen av lån som kunne rapporteres inn som klimafinansiering. I tillegg må det komme mer midler på bordet, slik at vi i det minste møter 100 milliardersmålet, og dette må komme i tillegg til ordinær bistand.

Får vi ikke dette på plass skyter også rike land seg selv i foten, da det er i alles interesse å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader om vi skal unngå katastrofe. Landene som er mest utsatt risikerer i nær fremtid en dobbel tragedie, både miljømessig og økonomisk, og det er vårt felles ansvar å hindre at dette skjer.



Les også:

Facebook Twitter Email