Hvordan Norge kan bidra til å løse klimakrisen uten å skape statlige gjeldskriser i utviklingsland (Bistandsaktuelt)

Det kommende tiåret er avgjørende både for klimakampen og for oppfyllelse av FNs bærekraftsmål. Samtidig stikker pandemien kjepper i hjulene for finansieringen av både det grønne skiftet og oppfyllelse av menneskerettigheter i det globale sør. Statlige gjeldskriser i utviklingsland truer med å undergrave finansieringen av viktig fremgang. Norge må jobbe for å styrke globale systemer som kan forebygge og løse statlige gjeldskriser. Vi må også stille opp med tilstrekkelig gavebasert klimafinansiering for å sikre at land med allerede store statlige gjeldsbyrder har tilgjengelige ressurser til å finansiere det grønne skiftet. Vil Norge legge penger på bordet under COP26 i Glasgow?

Mangler systemer

Verden mangler gode systemer for å forebygge statlige gjeldskriser og å løse de som oppstår på en ryddig, rettferdig og effektiv måte. Siden opprettelsen av Bretton Woods-institusjonene etter andre verdenskrig har verdens land forhandlet om å finne et godt system for løsning av statlige gjeldskriser. Enighet om et tilstrekkelig omfattende og velfungerende system glimrer fortsatt med sitt fravær.

Med finanskrisen i 2009 pådro mange land seg store statlige gjeldsbyrder. I perioden fram mot pandemien fortsatte gjeldsveksten i et forrykende tempo. I 2019 advarte Institute of International Finance (IIF) om at den globale gjelden var historisk høy - den hadde aldri før vært så høy i fredstid.

Fare for gjeldskriser

Pandemien har forverret den globale gjeldssituasjonen betraktelig. Ifølge UNDP er det nå 82 utviklingsland som står i fare for å oppleve utfordringer med betjening av statlig gjeld i kjølvannet av pandemien. Offentlige budsjetter er tynet til det ytterste for å frigjøre midler til betjening av gjeld, på bekostning av investeringer i helse, utdanning og sosiale sikkerhetsnett, for å nevne noe. I dette smale finansielle handlingsrommet skal den største globale investeringsdugnaden finne sted: Overgangen til fornybarsamfunnet.

Norge har et historisk ansvar i klimakrisen. Sammen med andre rike land med høye utslipp har vi vært med på å skape en krise som i aller størst grad rammer fattige land. Dette er de samme landene som opplever gjeldskriser. Norge må derfor se disse tingene i sammenheng blant annet gjennom å bidra internasjonalt til forbedrede globale systemer for forebygging og løsning av statlige gjeldskriser. Slike strukturelle endringer tar tid - tid vi ikke har til rådighet i møte med klimakrisen. I påvente av strukturelle reformer er det derfor avgjørende at Norge jobber for å sikre store gavebeløp til klimafinansiering under klimaforhandlingene. Dette er avgjørende dersom vi skal lykkes med å holde global oppvarming under 1.5 grader, men det er også nødvendig for at Norge skal kompensere økonomisk for sitt historiske bidrag til den globale oppvarmingen.

Norge må bidra substansielt

I disse dager er verdens land samlet i Glasgow for å finne felles løsninger på klimakrisen. Det er tydeligere enn noen gang at behovet for klimafinansiering er enormt for lavinntektsland. Norge har sendt viktige signaler om bidrag til den globale finansieringsdugnaden: Vi skal doble klimafinansieringen, og det er flott. Likevel er det viktig at norsk klimafinansiering ikke tilbys på en måte som kan bidra til å forverre statlige gjeldsproblemer for allerede utsatte land.

Gitt Norges historiske ansvar, må norsk klimafinansiering primært tilbys som gavebistand. Det er også viktig at dette bidraget kommer i tillegg til det eksisterende bistandsbudsjettet. Noe annet ville være å sende regningen for skaden vi har voldt til verdens fattigste. Norge bør derfor fortsette å begrense seg til å rapportere rene gavebeløp inn mot FNs hundremilliardersmål for klimafinansiering, og jobbe for at andre rike land gjør det samme.

Beløpene må også økes betraktelig. Ifølge en rapport fra Kirkens Nødhjelp utgjør Norges rettferdige bidrag til finansieringsdugnaden 65 milliarder kroner årlig. Tilbyr vi gavebistand i denne størrelsesordenen bidrar vi til målet om å holde global oppvarming under 1.5 grader på en måte som ikke bidrar til gjeldskriser i det globale sør, og som kompenserer for Norges historiske ansvar for klimaendringer. Først når pengene er ferske, og ikke tas fra andre fattigdomsbekjempende midler, kan Norge påberope seg å ta en rettmessig andel av sitt ansvar.