Gjeldskriser

Gjeldskrisene på 1980-tallet

Etterkrigstida var preget av sterk økonomisk vekst i de industrialiserte landene. De to frontene i den kalde krigen kjempet om innflytelse i utviklingsland og vesten tilbød billige lån til de landene som valgte vekk kommunismen. På 70-tallet vokste u-landsgjelda fra $90 mrd til $750 mrd. Utviklingsland fikk etter hvert problemer med å betjene gjelda si, og på begynnelsen av 1980-tallet brøt gjeldskrisa ut.

Parallelt med den sterke økonomiske veksten i industrilandene i etterkrigstiden, var de tidligere kolonistatene i Sør fortsatt avhengige av eksport av råvarer som ga liten profitt. Da Organisasjonen for oljeeksporterende land (OPEC) firedoblet oljeprisen i 1973 skapte det sjokk i verdensøkonomien. Mens mange ble hardt rammet av dette, førte de høye oljeprisene til overskudd på kapital hos bankene, som ble de store vinnerne. Bankene gikk da aggressivt ut og tilbød lån med ekstremt lav, eller til og med negativ, rente. Utviklingsland, som ble rammet av de høye oljeprisene, ble viktige markeder for disse lånene. For bankene spilte det liten rolle hva pengene ble brukt til. I tillegg hadde de en forestilling om at land ikke kunne gå konkurs, slik at de uansett hva som skjedde ville få tilbake pengene.

På slutten av 70-tallet kom oljekrisen og ustabilitet i verdensøkonomien. Et drastisk rentehopp, forverrede bytteforhold for utviklingsland og en stopp i nye utlån regnes som utslagsgivende for at gjeldskrisen oppstod på 80-tallet.

Mange land måtte ta opp nye lån for å kunne betale tilbake på de gamle, og gjeldsbyrdene til utviklingsland vokste fort. I 1982 annonserte Mexico at landet ikke var i stand til å betjene gjelda si. Dette har i historien blitt stående som starten på gjeldskrisen. Brasil fulgte raskt etter. Av de $315 milliardene Latin-Amerika hadde i gjeld i 1982 (en firedobling på syv år), var mer enn to tredjedeler gjeld til banker. Dette førte til frykt for at banksystemet skulle kollapse.

Verdensbanken og IMF involverte seg, med et uttalt mål om å redde banksystemet. Etter mange mislykkede forsøk på å løse problemene, ble det i 1989 inngått en avtale som gikk ut på at 20 % av gjelda ble slettet, samtidig som IMF og Verdensbanken ga garantier for tilbakebetalingen av de resterende 80 %.

Senere, på 1990-tallet, introduserte IMF og Verdensbanken gjeldssletteinitiativet Heavily Indebted Poor Countries (HIPC). Som betingelse for gjeldsslette gjennom HIPC, stilte IMF og Verdensbanken strenge krav om nedskjæringer i offentlige utgifter, privatisering, handelsliberalisering og deregulering.

Gjeldskrisene på 2000-tallet

Finanskrisen i 2008 og den etterfølgende gjeldskrisen i Europa har vist at denne type kriser også kan ramme høyinntektsland. Verden står fortsatt uten gode og rettferdige løsninger når et land kommer i gjeldskrise. Vi har heller ikke fått på plass nødvendige reguleringer av utlån for å hindre nye gjeldskriser.

I årene etter finanskrisen har land, bedrifter og privatpersoner akkumulert gjeld i rekordtempo. Dette har blant annet skyldes politiske tiltak som var myntet på å få økonomisk vekst opp av grøfta etter finanskrisen. I januar 2020, rett for koronakrisen slo inn, hadde den globale gjelda aldri i fredstid vært høyere. Dette førte til at mange land var svært dårlig stilt til å møte en ny økonomisk nedtur. Allerede før krisen var 34 utviklingsland, i følge IMF, i gjeldskrise eller i høy risiko for å havne i krise.

Hvor store de langsiktige konsekvensene av koronakrisen kommer til å være for global gjeldsbærekraft er fortsatt uvisst, men at konsekvensene for bærekraftig utvikling og oppfyllelse av menneskerettigheter kommer til å være svært alvorlige er allerede tydelig. Så mange som 500 millioner mennesker står i fare for å skyves ut i fattigdom. Verdensbanken estimerer også at 100 millioner mennesker vil bli ekstremt fattige.

Dersom verden skal komme seg ut av dette uføret og ha noen sjanse for oppfyllelse av FNs bærekraftsmål er det særlig to områder som trenger grundig revisjon: Det må opprettes en global gjeldshåndteringsmekanisme for å løse statlige gjeldskriser på en mer effektiv og rettferdig måte enn dagens system evner. Det må også opprettes globale systemer som kan sikre ansvarlig långivning og lånopptak slik at statlige gjeldskriser ikke oppstår igjen og igjen.

Begge disse grepene er avgjørende for å sikre oppfyllelse av FNs bærekraftsmål 17.4 om å assistere utviklingsland i å oppnå langsiktig gjeldsbærekraft. Det er også avgjørende for å sikre finansieringsgrunnlaget for samtlige av de andre bærekraftsmålene.