Gjeld og menneskerettigheter

”For å være ærlig er det en skandale at vi er tvunget til å velge mellom grunnleggende helsetjenester og utdanning for vårt folk for å nedbetale historisk gjeld. Skal vi la våre barn dø av sykdommer som kan både hindres og kureres, nekte dem skolegang, la folket drikke forurenset vann, bare for å kunne nedbetale denne gjelden?”

– Benjamin Mkapa, tidligere president i Tanzania.

Alle mennesker har rett på mat, vann, helsetjenester og grunnutdanning, men i dag må en rekke land prioritere vekk å sørge for skoler, sykehus og vann til sin befolkning fordi de må møte sine forpliktelser overfor utlånere. Når gjeldsbyrden blir så stor at den ikke kan betales uten at det går utover et lands mulighet til å sørge for befolkningens grunnleggende rettigheter kalles det ikke-bærekraftig eller ubetalbar gjeld. SLUG og den internasjonale gjeldsbevegelsen mener at slik gjeld bør slettes. Det internasjonale pengefondet (IMF) har imidlertid satt så snevre standarder for ikke-bærekraftig gjeld, at det er en rekke land som sårt trenger gjeldsslette som ikke får lettet sine gjeldsbyrder.

Selv om de internasjonale finansinstitusjonene Verdensbanken og IMF ikke tar hensyn til menneskerettighetsstandarder når de beregner gjeldsbærekraft er det heldigvis andre aktører som arbeider med dette. I 2011 lanserte FN retningslinjer for gjeld og menneskerettigheter, som skal veilede både de som tar opp lån og de som låner ut i hvordan de skal oppfylle sine internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.

Retningslinjene sier for eksempel at:

• All stater har en forpliktelse til å oppfylle menneskerettighetene, og en plikt til å sikre at låneopptak, gjeldsbetaling og utlån ikke går på bekostning av menneskerettighetene. Stater har en plikt til å sikre at gjeldsbetaling ikke går på bekostning av å sikre økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (punkt 6 og 16).
• Internasjonale finansinstitusjoner (som Verdensbanken og IMF) og private selskaper har en plikt til å respektere menneskerettighetene, og har en plikt til å unngå handlinger som skade oppfyllelsen av menneskerettighetene (punkt 9).
• Utlånere og låntakere har et delt ansvar for å forebygge gjeldskriser, og utlåner har en plikt til å la være å gi et lån hvis man vet at pengene ikke vil bli brukt i det offentliges interesse, eller til dårlige prosjekter (punkt 23).

I 2021 publiserte FNs uavhengige ekspert på gjeld og menneskerettigheter en rapport som understreket behovet for strukturell reform av den internasjonale finans-og gjeldsarkitekturen dersom man skal sørge for at gjeld ikke går foran, eller på bekostning, av menneskerettighetene. Et hovedargument i rapporten er at dagens løsninger, blant annet G20s rammeverk for håndtering av statlige gjeldskriser, faller til kort for endringene vi trenger. Du finner hele rapporten her.

Kjønn og gjeld

Gjeldskriser treffer ikke alle grupper i befolkningen likt, men forverrer og forsterker allerede eksisterende ulikhet. Generelt undergraver slike kriser kvinner og jenters rettigheter i større grad enn menns.

Det er flere grunner til at kvinners rettigheter er mer utsatt når staten ikke lenger kan betjene gjelda. En av dem handler om de økonomiske modellene som blant annet Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken bruker for å analysere lands gjeldsbærekraft. Disse modellene bygger på en forståelse av økonomien som usynliggjør forhold som påvirker kvinners levevilkår og arbeid som skjer utenfor «markedet».

En annen grunn til at kvinner er mer sårbare i gjeldskriser handler om hvordan staten spiller ulik rolle i å sikre inntekt og rettigheter, og i forlengelsen av det, effekten av kutt-og innstrammingspolitikk (såkalt austerity). På samme måte som fremveksten av moderne velferdsstater har vært viktig for oppfyllelsen av kvinners rettigheter, har kutt i tjenester en negativ effekt. Når staten slutter å betale for et tilbud opphører ikke behovet den springer ut av. Ansvaret for å imøtekomme det overtas simpelthen av noen andre, som regel kvinner. Dette fører blant annet til tap av lønnet arbeid, tid til utdanning og fritid.

I 2022 lanserte IMF en såkalt kjønnstrategi. Bakgrunnen for dette arbeidet var at fondet anerkjente den positive effekten likestilling har på økonomisk vekst. Målet er/var å inkludere et kjønnsperspektiv i alle fondets oppgaver. Et minstekrav er, ifølge fondet selv, å sørge for at rådene de gir ikke bidrar til større ulikhet.

Mange organisasjoner i sivilsamfunnet har kritisert strategien, blant annet for manglende anerkjennelse av at IMFs egne kjernepolitikk (kutt-og innstrammingspolitikken) selv svekker likestilling mellom kjønnene.

Vil du lære mer om hvordan statsgjeld og kvinners rettigheter henger sammen?

• Se rapporten: 'Women, Debt and Gender Inequalities' av vår samarbeidspartner Latin American Network for Economic and Social Justice (LATINDADD).
• Hør podcasten vår om temaet