Gjeldskriser undergraver klimatilpasning (Vårt Land papiravis)
Statlige gjeldskriser brer om seg i et rekordtempo globalt. Den nye bølgen av gjeldskriser er en arv etter finanskrisen. Gjeldskriser har alvorlige konsekvenser for velferd og oppfyllelse av menneskerettigheter, men det har også potensielt alvorlige konsekvenser for det grønne skiftet. Skal vi klare å senke farten på alvorlige klimaendringer trengs det mye penger til finansiering. Et viktig sted å starte er å få på plass bedre internasjonale systemer for forebygging og løsning av statlige gjeldskriser. Norge bør brette opp ermene og ta initiativ til en global dugnad!
Etter den rekordvarme sommeren 2018 er klimaendringer et hett tema. Klimaendringene skjer, og de skjer i et raskt tempo. Faktisk 20 ganger raskere enn da kloden varmet seg ut av istiden. Været vil i de kommende tiårene blir villere, våtere og tørrere. Det haster med å redusere klimagassutslipp og å finansiere overgangen til fornybare energikilder. Hvor godt mennesker lykkes med dette vil være avgjørende for hvor store klimaendringene vil bli, og hvor lang tid det vil ta før klimaet stabiliseres i en ny normal. Hva denne nye normalen vil bli, og hvor store sesongvariasjonene vil bli i overgangen til denne nye normalen, er høyst usikkert.
Én ting er sikkert: Utvikling av fornybar teknologi koster penger - mye penger. FNs bærekraftsmål sier at jordens innbyggere sammen skal jobbe for å avskaffe fattigdom og sult, skape gode arbeidsforhold og å gi tilgang til bærekraftig energi for alle, for å nevne noe. Selv om vi så smått er kommet i gang med overgangen til fornybare energikilder, er det på langt nær nok. Én viktig faktor setter nå det grønne skiftet på spill og gjør at det kan spøke for oppfyllelsen av bærekraftsmålene – nemlig statlige gjeldskriser.
Galopperende gjeldsvekst
Hele 31 land globalt er i dag i gjeldskrise, og ytterligere 82 står i fare for å havne i krise, i følge Jubilee Debt Campaign UK. Verdens samlede gjeldsbyrder er svimlende 325% av bruttonasjonalprodukt. Det grønne skiftet vil bli skadelidende dersom bølgen av statlige gjeldskriser ikke stoppes.
I årene etter finanskrisen har finansiell stimulering av økonomiene i Europa og USA hatt en slagside: En bølge av kreditt til utviklingsland. Lave renter og kvantitative lettelser var ment å stimulere økonomisk vekst i vestlige land, men har dessverre i større grad skapt en galopperende gjeldsvekst i utviklingsland. I følge Det Internasjonale Pengefondet (IMF) er 31 av 67 utviklingsland de har undersøkt enten i gjeldskrise, eller i høy fare for å havne i krise. All den tid renter har vært lave i Europa og USA har europeiske og amerikanske statsobligasjoner vært lite attraktive investeringsobjekter, da de lave rentene gir liten avkastning for investorer. Med ekstra penger mellom hendene, skapt av kvantitative lettelser, har investorer derfor søkt til fremvoksende markeder for avkastning på pengene sine. Avkastningen har de funnet ved å plassere pengene i statsobligasjoner utstedt av utviklingsland, der avkastningen er høyere som følge av høyere renter.
De ikke-bærekraftige gjeldbyrdene som nå har utviklet seg i fremvoksende markeder kommer på toppen av gjeldsbyrdene vestlige land har slitt med i årene etter finanskrisen. Gjeldskrisene i utviklingsland er det siste kapittelet i sagaen om 2008-finanskrisen – en tredje etterdønning vi nå befinner oss i.
Så hva må til for å hindre de menneskelige lidelsene som kommer som følge av en gjeldskrise og de alvorlige konsekvensene disse gjeldskrisene vil kunne komme til å ha for klimatilpasning?
I internasjonale fora må Norge jobbe for at verdens land skal klare å enes om et forbedret system for løsning av statlige gjeldskriser. Systemet er i dag mangelfullt og fragmentert. Det må opprettes et fora for løsning av gjeldskriser som er en uavhengig tredjepart – det vil si verken en kreditor eller debitor. IMF, som selv er en kreditor, styrer i dag mange av forhandlingene av statlige gjeldskriser. Dette er en uheldig rolleblanding. En av IMFs primære oppgaver er å sørge for at egne kreditorer får igjen penger de har lånt ut. En uavhengig tredjepart som styrer gjeldsforhandlinger bør ligge under FN, som er det mest representative multilaterale organet verden har. FN er heller ikke selv en kreditor.
Norge må også jobbe for å styrke systemene for ansvarlig långivning og lånopptak internasjonalt. Tidligere har Norge finansiert utviklingen av et sett med prinsipper for ansvarlig långivning og lånopptak i FN. Nå må det friske midler på bordet for å ta dette arbeidet videre.
Dagens system for forebygging og løsning av statlige gjeldskriser er mangelfullt. Norge må på banen og sørge for at vi finner bærekraftige løsninger på statlige gjeldskriser – både for å sikre velferd og menneskerettigheter for befolkning i kriseland, men også for å sikre finansiering av det svært tiltrengte grønne skiftet. Det haster og handling må skje nå. Kommer Norge til å stille opp på dugnad?