Jordskjelvet på Verdensbankens møte (Verdidebatt Vårt land)

Gjeld utsatte klimakampen….

Kamp mot klimaendringer er kanskje en av grunnene til at dette stedet ble valgt. I 2007 holdt FN sin klimakonferanse på samme sted, der man ble enige om en kjøreplan for å oppnå enighet i klimapolitikken innen to år. Ett år senere kom finanskrisen blant annet som følge av mislighold av lån, først i det amerikanske boligmarkedet, men det viste seg at misligholdet var stort også andre steder. Hellas kunne ikke betale sin gjeld og sagaøya Island ble utestengt av finansmarkedene, arbeidsledigheten skøyt i været og islandsk migrasjon til blant annet Norge ble et faktum. Krisen i globale finansmarkeder hadde langsiktige konsekvenser. I 2009 sank verdenshandelen med over 10 prosent og det tok flere år å få handelen oppe og gå igjen. Land opparbeidet seg større gjeld og skjelvet i finansmarkedene var tydelige. Det gjorde det også vanskeligere å få en enighet om finansiering av klimakampen og hvordan skape varige kutt. Klimakampen ble utsatt.

… og nå leder klimakampen til høyere gjeld

I 2015 ble verden som kjent enige i Paris om en ny avtale for å unngå at jorden varmes opp mer enn 1,5 grader innen 2030. Vi har dårlig tid. Optimismen var stor, da finansieringen av klimakutt i fattige land skulle trappes opp mot 100 milliarder dollar i året innen 2020. Dette var fine ord, men praktisk politikk var langt vanskeligere. For det første fordi tall viser at man ikke er i nærheten av å nå dette målet. I tillegg skjer finansieringen i stor grad som gjennom lån – over halvparten av klimafinansiering gis som lån, fra rike til fattige land. Dette til tross for at det er de rike landene som i stor grad har skyld i de raske klimaendringene vi nå ser. For å sitere en filippinsk gjeldsaktivist: «Det blir som om dere kjører en bulldoser over huset mitt og så skal prøve å reparere det ved å låne meg penger til en eskalerende rente». I jakten på profitt mister stadig flere land sitt moralske kompass. Hva svarer Norge?

Verden trenger et tydeligere Norge

Klimafinansiering må i større grad skje gjennom bistand og ikke lån. Norge er ett av få land som oppfyller FNs krav om å gi 0,7 % av brutto nasjonalinntekt i bistand og vår klimafinansiering er ren bistand. Allikevel bør utviklingsminister Nikolai Astrup jobbe mer for at klimafinansiering gjennom multilaterale ikke baserer seg primært på lånte penger. Et sted å starte er å sette en grense for hvor mye av denne finansieringen som skal skje gjennom lån, selv om i en ideell verden burde det være en selvfølge at man ikke låner seg bort fra et historisk ansvar. Konsekvensen av denne utviklingen kan bli en ny gjeldskrise som skaper et nytt økonomisk jordskjelv i finansmarkedene i sårbare land som allerede har høye gjeldsbyrder, og da kommer ikke klimatiltak til å bli prioritert. Nåværende tilnærming fra Verdensbanken er at kortsiktig trygghet for givere og økt finansiering, uansett om det er lån eller bistand, er deres høyeste prioritet. Men det hjelper ikke å komme med en e-post i ettertid dersom jordskjelvet er et faktum.