Funding what counts – assessment of channels for increasing Norwegian climate finance

FORORD

I 2019 ble klimakrisen internasjonal toppsak. Ungdom protesterte over hele verden for raskere handling og omstilling for å stoppe de farlige klimaendringene som truer folk over hele kloden. Særlig fikk brannene i Amazonas, California, Australia, og tørken i Europa mye oppmerksomhet. Men i tillegg var det også en rekke dødelige sykloner og tyfoner i blant annet sørlige Afrika, Japan, Midtvesten i USA, Kina og India der tusenvis av mennesker mistet livet, og som hver for seg forårsaket skader for milliarder av dollar1 . Alle disse naturkatastrofene har en nær sammenheng med et varmere klima og viser hvilke alvorlige konsekvenser dette allerede har for mennesker, dyr og natur. Utviklingen er i tråd med stadig sterkere advarsler fra klimaforskere i FNs klimapanel. Likevel har rike land fortsatt en lang vei å gå for å nå sine forpliktelser om klimafinansiering til utviklingsland. Én av forpliktelsene er å samlet bidra med 100 milliarder dollar årlig. Dette målet skal øke fra 2025, men det er foreløpig ingen enighet om hvor høyt målet blir. Her kan Norge spille en aktiv rolle.

Med denne rapporten ønsker vi å vise hvordan Norge kan øke sitt bidrag til å løse klimakrisen gjennom internasjonale kanaler, og på den måten ta vår del av forpliktelsene.

Norge må fortsatt trappe opp for å ta vår rettferdige andel av den internasjonale innsatsen som trengs. Rapporten «Norway´s Fair Share of Meeting the Paris Agreement» fra 2018 viste at Norge, i tillegg til å kutte raskere i egne utslipp, har et stort ansvar for å finansiere utslippskutt i fattige land som bærer et mye mindre ansvar for klimakrisen. Rapporten beregnet at Norges rettferdige andel av Parisavtalens globale klimadugnad tilsvarer 430 prosent kutt i våre nasjonale utslipp innen 2030 sammenlignet med nivået i 1990. Mens 53 prosent av disse bør kuttes hjemme, må de resterende 377 prosent kuttes i andre land. I tillegg til å støtte utslippskutt sier rapporten at Norges andel av global støtte til klimatilpasning er 15 milliarder kroner årlig fram til 2030. Denne rapporten viser at en opptrapping av norsk klimafinansiering ikke bare er nødvendig, men mulig. Den løfter fram og vurderer noen av de viktigste internasjonale kanalene som kan benyttes i en slik opptrapping.

Rapporten kommer med anbefalinger om å øke finansieringen av velfungerende multilaterale kanaler som for eksempel FNs Grønne Klimafond og FNs Tilpasningsfond. Videre anbefales det at betydelige midler kanaliseres til prosjekter som retter seg mot klimatilpasning og at det bygges kapasitet i de lokalsamfunnene som blir rammet. Norge bør også fortsette med klimafinansiering gjennom bilaterale kanaler, inkludert økninger til regnskogssatsningen. Rapporten foreslår noen strategiske valg som Norge kan gjøre for å øke klimafinansieringen frem mot 2030 på en effektiv og hensiktsmessig måte, balansert mellom finansiering av utslippskutt og tilpasning.

Dette viser at Norge har mange muligheter