Global klimapolitikk og gjeldspolitikk henger tett sammen

Hvorfor gjeldspolitikk og klimapolitikk må ses i sammenheng

Klimaendringene rammer skjevt, og land i det Globale Sør rammes hardest. Det er svært kostbart både å betale for å fikse ødeleggelser etter vær- og naturkatastrofer, og å tilpasse seg klimaendringene i det lange løp. I tillegg er det slik at fattige land som allerede sliter med gjeldsbyrder, også er de som er mest sårbare for klimaendringene og værkatastrofer. Små øystater er et godt eksempel på dette. Som Iolanda Fresnillo fra Eurodad skriver i rapporten “A tale of two emergencies”, havner disse statene i en ond sirkel som det er vanskelig å komme ut av. Lånekostnadene øker når deres klimasårbarhet øker, og dette fører til at de rammede landene må bruke flere ressurser for å tilbakebetale gjelden. Dette resulterer i at landene kan bruke mindre til å investere i skadebegrensning, klimatilpasning og tap som følge av klimaendringene. Når de ikke kan investere nok i disse tre kategoriene, øker deres klimasårbarhet, og lånekostnadene vil igjen øke. Land som opplever klimakrisa på kroppen og sliter med å ha nok penger til skole, helse og andre viktige velferdstjenester, er i tillegg i risiko for å havne i gjeldskrise.

Heldigvis har vi Parisavtalen

Gjennom Parisavtalen har Norge sammen med resten av verdens land blitt enige om at vi skal kutte halvparten av verdens klimagassutslipp innen 2030. Vi har også blitt enige om at det skal skje på en mest mulig rettferdig måte med søkelys på at verdens land har et felles, men differensiert ansvar. Det betyr at land som har høye historiske utslipp, og har tjent seg rike og utviklet seg basert på fossile brensler, må ta den største byrden. Det er de rike landene som må gå foran i omstillingen.

Parisavtalen anerkjenner også at klimaendringene treffer svært skjevt, både geografisk og sosioøkonomisk. Likevel viser situasjonen at det er land som blir hardest rammet av klimaendringene som samtidig må ta opp lån for å betale for konsekvensene de ikke har skyld i. Dermed gjelder ikke forurenser-betaler-prinsippet i praksis. Penger som lånes bort skal jo betales tilbake. Dette fører til at långiverne som i utgangspunktet har skyld i klimaendringene ender opp med å tjene penger på klimafinansieringen - dette går imot forurenser betaler-prinsippet og en rettferdig ansvarsfordeling.

Det er her behovet for klimafinansiering kommer inn i bildet

Den grønne og rettferdige omstillinga som skal skje innen de neste ni årene er svært kostbar. Dette krever en enorm økning i klimafinansiering fra rike til fattigere land. Fra 2020 skulle dette samlet sett være 100 milliarder dollar årlig. Den summen har vi sannsynligvis ikke oppnådd, men konkrete tall på dette kommer neste år. Store deler av disse pengene blir gitt som lån, og ikke bistand. Som nevnt ovenfor, dette legger en stor del av betalingsbyrden på fattige land og kan bidra til nye gjeldskriser. Land som allerede befinner seg i gjeldskrise vil måtte nedprioritere klimatiltak og dette hindrer at klimamålene nås i tide. Derfor er det essensielt at klimafinansiering kommer i form av bistand til de mest sårbare landene.

Forståelig nok kan lån være en nødvendighet for at man skal få nok klimafinansiering på plass. Mellominntektsland eller land med bærekraftige gjeldsbyrder kan håndtere dette hvis det er gode og rettferdige lånebetingelser. Likevel er det helt nødvendig at et gjennomsiktig system for rapportering av klimafinansieringen opprettes, slik at man vet akkurat hvor mye lån og bistand som blir gitt, til hvem, og betingelsene på lånene. Slik kan det bli lettere å sørge for gjeldsbærekraft.

Forurenser betaler

Som vi ser henger global klimapolitikk, og gjeldspolitikk tett sammen - eller det burde iallfall gjøre det. I altfor stor grad blir ikke gjeldsspørsmål tatt i betraktning når det jobbes med klima i FN, og motsatt. Dette er til tross for at Parisavtalen anerkjenner at den globale klimakampen ikke kun handler om å kutte utslipp, men om menneskerettigheter og fattigdomsbekjempelse. Skal vi løse klimautfordringene er det svært viktig at vi unngår at metodene våre fører til nye problemer, både økonomiske og miljømessige. Prinsippet om at forurenser betaler må ligge til grunn for finansieringen av klimatiltak. Finansiering av klimatilpasning skal ikke legge en ytterligere gjeldsbyrde for de allerede sårbare landene. For å oppsummere mener Changemaker at Norge må øke støtten til klimafinans, men at finansieringen i form av lån må begrenses. I tillegg må det opprettes en internasjonal, åpen og uavhengig gjeldshåndteringsmekanisme som kan gjenopprette statlig gjeldsbærekraft for land med gjeldsproblemer. Norge må ta en aktiv rolle i arbeidet for opprettelsen av denne.