Statsgjeld og klimakriser i det globale sør

I 2019 traff to sykloner Mosambik, Idai kom i mars og Kenneth i april. Landet som allerede sto i en sårbar posisjon ble presset ytterligere. 1000 menneskeliv gikk tapt, byen Beira ble hardt rammet, mye av landets avlinger ble ødelagt og det oppsto skader for mer enn 873 millioner dollar. Mosambik er et av landene som har blitt utsatt for og er utsatt for en økning i flom, sykloner, erosjon og tørke. IMF godtok et nødlån på 118,2 millioner dollar, til tross for at landets statsgjeld allerede var en tikkende bombe. (9) Mosambik har hatt økende statsgjeld siste 15 år etter at landet mottok gjeldssanering i 2006. I 2014 falt de globale råvareprisene og dette påvirket landets inntekter kraftig. Året etter spurte Mosambik om økonomisk støtte fra IMF for å betale tilbake kreditorene. Skandalen fortsatte når ulovlig skjult gjeld kom for en dag i 2016. IMF satt utlånsprogrammet på pause. Verdensbanken og andre vestlige kreditorer stanset lånene og bistandsutbetalinger. Mosambik var og er per dags dato avhengig av støtte fra kreditorer for å opprettholde offentlig tjenesteyting. Flere land har havnet i lignende uheldige situasjoner, hvor høy statsgjeld og naturkatastrofer presser landet til det ytterste. Dessverre rammer dette de mest sårbare i landet hardest. (8)

Parisavtalen erkjenner at landene som er spesielt sårbare for klimaendringene og samtidig har betydelig kapasitetsbegrensninger bør prioriteres høyest. Mange av landene under kategoriene SIDS (Small Islands Developing States) og LDC (Least Developed Countries) er land som bør prioriteres høyt fremover. Oxfam International publiserte data som tok for seg klimarelatert utviklingsfinansiering rapportert til OECD i perioden 2017 til 2018. Den viser at klimarelatert utviklingsfinansiering til SIDS var på 3% og rundt 20,5% gikk til LDC. Rapporten anslår at nesten halvparten av klimafinansieringen til SIDS var i form av gjeldsskapende finansiering. For LDC utgjorde gjeldsskapende klimafinansiering nesten 60%. (8)

SIDS bidrar mindre enn 1 % til klimagassutslippene. Samtidig er de noen av de mest utsatte og sårbare landene for klimakatastrofer. (6) Utviklingsland vil bære anslagsvis 75 til 80% av kostnadene for klimaendringer: Reversering av de siste femti års fremgang innen utvikling, global helse og fattigdomsreduksjon kan bli en konsekvens. (5) Beregninger viser at statsgjelden var høyere to år etter at en naturkatastrofe hadde rammet et land i over 80% av tilfellene. (6) Mangel på tilstrekkelig finansiering til riktig tid fra det internasjonale samfunnet kan presse allerede sårbare land til det ytterste. Samtidig ser man en viss givertretthet på grunn av en mangedobling av naturkatastrofer de seneste årene og bistanden blir dermed ikke av tilstrekkelig størrelse. (8)

Utviklingsland som er sårbare for klimakatastrofer blir tilbudt dyrere lån fordi det er større risiko forbundet med å låne penger til disse landene. En ond sirkel er i gang. Samtidig blir landet nødt til å bruke mer ressurser på å betale tilbake gjelden. Mindre penger blir brukt til å investere i tiltak for å bygge opp landet før en ny hendelse inntreffer, som klimatilpasninger eller reparasjon av skader og tap. Landets klimasårbarhet forblir den samme, om ikke verre, samtidig som den økonomiske stabiliteten svekkes. (10) Tilnærmingen fra rike land og utviklingsbanker for å løse økonomiske utfordringer etter naturkatastrofer har blitt kritisert for å være markedsbaserte. Den markedsbaserte tilnærmingen mestrer ikke å ivareta menneskerettighetene eller å skape en åpen og deltakende prosess for de som er mest berørt av katastrofen. (17)

Land med uholdbar gjeld kan forsøke å tjene mer penger ved å øke utnyttelsen av landets naturressurser. Ved å øke eksporten av sine naturressurser forsøker land å stabilisere landets økonomi. Dessverre kan dette føre til større klimasårbarhet, eksempelvis ved økt bruk av fossile brensler eller skogutnyttelse av ikke-fornybare skogprodukter. (12)

Hva bør gjøres?

1. Overholde klimafinansieringsavtaler

Som avtalt i FNs klimakonvensjon, Kyotoprotokollen og Paris-avtalen skal de industrialiserte landene tilby rimelig og ansvarlig klimafinansiering, helst i form av tilskudd. Finansieringen bør være ubetinget og det bør være en åpen prosess etter internasjonale avtaler om offentlige anskaffelser. (25)

2. Finansiering for å bekjempe skade og tap

Rike land bør slutte å blokkere forhandlinger. Det må legges til rette for avtaler som dekker tap og skade. Samtidig bør landet bli sikret for en eventuell kommende klimakatastrofe i fremtiden. Igjen tilskudd fremfor lån. Finansiering bør utbetales til både regjeringer og uavhengige organisasjoner. Lokalt baserte og kvinneledede organisasjoner bør prioriteres. (25)

3. Suspensjon av gjeldsbetalinger og gjeldslette

Umiddelbart etter en klimakatastrofe bør land som står i fare for å ikke få betalt for å opprettholde offentlig tjenesteyting, få suspensjon av gjeldsbetalinger og gjeldslette. Et forhåndsutformet rammeverk for restrukturering av offentlig gjeld bør ligge til grunn for avtalen. Både gjeldsbetalingen og gjeldsstruktureringen bør være bindende for offisielle, private og multilaterale kreditorer. (25)

4. Tidsnok og tilstrekkelig gjeldslette

Under regi av FN bør det iverksettes tiltak for å bli enige om gjeldslettelse og bærekraftsinitiativ etter Covid-19. Langsiktige planer for finansieringsbehov til utviklingsland bør settes høyt på dagsordenen, for å sikre finansiering av FNs mål for bærekraftig utvikling, klimamålene, menneskerettigheter og likestillingsforpliktelser. (26)

5. Gjeldsbærekraftsanalyse

Verdensbanken og IMF bør gjennomgå utviklingslands gjeldsbærekraft og prosessen bør foregå med veiledning fra FN og sivilsamfunnsdeltakelse. Å utvikle en mer velfungerende konseptualisering av gjeldsbærekraft er nødvendig. Miljø- og klimasårbarheter må inkluderes, sammen med oppfyllelse av menneskerettigheter og andre sosiale, likestillings- og utviklingsmessige hensyn. (26)

6. Permanent mekanisme til å håndtere statsgjeld

Regjeringer og internasjonale organisasjoner burde arbeide for å opprette en permanent multilateral mekanisme til å håndtere statsgjeld. Å samle alle kreditorer under en regelbasert tilnærming for å løse gjeldskriser vil kunne sikre en positiv utvikling for land i krise. Dette burde gjøres i regi av FN, og menneskerettighetene må få forrang over tilbakebetaling av gjeld. (26)

7. Ekstra nødfinansiering

Utviklingsland bør få tilbud om tilstrekkelige tilleggsressurser av de internasjonale finansinstitusjonene og rike regjeringer for å sikre oppfyllelse av helsemessige og sosiale rettigheter. Det er behov for tilskudd fremfor lån, slik at bærekraftige gjeldsnivåer blir ivaretatt. Nødfinansieringen må samtidig sikre at bistands- og klimafinansieringsforpliktelsene blir ivaretatt. Fremover bør finansieringen gjøres tilgjengelig for landene som har blitt hardest rammet av ringvirkningene av den pågående pandemien. Land der helsepåvirkningene fra Covid-19 har vært sterke bør prioriteres. Det samme gjelder for landene som har hatt store økonomiske tap på grunn av tap av turisme, tilgang til varer og pengeoverføringer. Tilleggsressursene bør bistå utviklingsland med store behov i å styrke deres betalingsevne og stabilitet, helst gjennom en ny og stor utstedelse av IMFs valutareserve Special Drawing Rights (SDR). (26)