Nytt fond til tap og skade – et gjeldsperspektiv
Klimaforhandlingene i Sharm el-Sheikh endte med enighet om å etablere et nytt fond for tap og skade klimakrisen allerede skaper. Da nyheten kom sa FNs generalsekretær at det kan bidra til å gjenopprette tillit mellom land. For at det skal skje er det imidlertid avgjørende at fondet fylles av penger gitt som bistand, og ikke lån.
Klimakrisa er grunnleggende urettferdig fordi den koster mest for de som i minst grad har bidratt til å skape den. Enigheten om å etablere fondet for tap og skade kan derfor ansees som en seier fordi det kan innebære at rike land skal betale en del av sin klimagjeld. Begrepet brukes for å snakke om gjelda rike land skylder på grunn av deres bidrag til utslipp av klimagasser, og for å anerkjenne at land har ulikt ansvar i klimakrisa.
Tross enigheten om fondet, er det ingen rike land som ønsker å innrømme et bindende ansvar i klimakrisen – ei heller anerkjenne at de har en klimagjeld. Noen, deriblant Norge, er imidlertid tydelig på at pengene til tap og skade bør være bistand og ikke lån. Det er viktig, både praktisk og prinsipielt.
ET PRAKTISK ARGUMENT
Landene som er mest utsatt for klimaendringene er nemlig også land i gjeldskrise. Eksempelvis identifiserer FNs utviklingsprogram de tre mest klimasårbare statene i verden – Niger, Somalia og Guinea-Bissau – som enten i alvorlig gjeldskrise, eller i stor fare for å havne i en.
Å tilby slike landene nye lån innebærer å drukne dem i mer gjeld de ikke evner å tilbakebetale. Det løser ikke problemet med at klimasårbare land mangler penger til gjenoppbygging etter klimakatastrofer. Når gjelda blir for stor, blir land tvunget til å kutte i offentlige budsjetter for å møte krav om tilbakebetaling. Mens andre budsjettposter slankes, fortsetter gjeldsbetjeningen. Videre blir gjelda dyrere, fordi utlånere setter opp rentene på nye kommersielle lån – redde for at landet skal misligholde på grunn av den allerede store gjelda.
Gjennom å øke lands gjeldsbyrder, undergraver nye lån muligheten mange land har til å øke innsatsen på klima mer generelt.
Dagens gjeldssituasjon låser dessuten land inne i fossiløkonomien. Et eksempel: I bytte mot kriselån fra Det internasjonale pengefondet (IMF) må land legge frem en plan om hvordan det offentlige budsjettunderskuddet skal reduseres. Fordi tidshorisonten til IMF er kort, må land benytte seg av (og i flere tilfeller, bygge ut) industri som allerede finnes. Det gir verken rom eller incentiver til grønn omstilling.
ET PRINSIPIELT ARGUMENT
Argumentet for at pengene til tap og skade må være bistand er også prinsipielt. Fordi lån er noe man som giver i tillegg tjener på (det er penger som skal tilbakebetales pluss renter) kan ikke det å gi lån til tap og skade ansees som å ta ansvar i klimakrisen. Heller motsatt: Det innebærer å kreve profitt på skade man selv har forårsaket. Rike land skylder fattigere land penger til klimatiltak, fordi førstnevnte forårsaket problemet sistnevnte nå betaler for gjennom mer lån og strenge nedbetalingsplaner.
For at fondet skal bidra til å fornye tilliten mellom landene som i størst grad har forårsaket klimakrisen og landene i størst grad opplever katastrofene den innebærer, er det avgjørende at pengene til tap og skade er bistand, ikke lån. Noe annet vil videre forverre både klimakrisen og den globale gjeldssituasjonen, samt ytterligere svekke mellomstatlig samarbeidsvilje.