Illegitim gjeld

Hvorfor skal fattige land betale tilbake gjeld som ble tatt opp av udemokratiske og undertrykkende regimer? Hvem skal egentlig betale tilbake de mange milliardene som ble stjålet av diktatorer som Mobutu, Marcos og Saddam Hussein? Og hvordan kan utlånere forvente at sørafrikanere betaler tilbake lån som ble tatt opp under apartheidregimet og ble brukt til å undertrykke den svarte delen av befolkningen?

Penger som har blitt lånt ut til udemokratiske regimer, til undertrykkende formål, når utlånere visste eller burde ha visst at lånene ikke ville komme befolkningen til gode kalles illegitim gjeld. Kampen for å slette illegitim gjeld har vært selve kjernen i den globale gjeldsbevegelsen fordi det er grunnleggende urettferdig at befolkningen i fattige land betaler tilbake på gjeld som har blitt tatt opp for å finansiere undertrykkelse eller luksusvarer til eliten. I Norge har begrepet illegitim gjeld blitt satt på dagsorden av både politikere og organisasjoner, men internasjonalt har begrepet dessverre hatt lite gjennomslag, og fortsatt må gjeldsaktivister argumentere for sletting av illegitim gjeld.

Diskusjonen om illegitim og odiøs gjeld er viktig for å sikre mer ansvarlig långivning og unngå ny gjeldskrise.
- Erik Solheim, daværende miljø- og utviklingsminister 2007

Ordet illegitim beskriver noe som er ulovlig, urettferdig, umoralsk eller uakseptabelt. Eksempler på illegitim gjeld kan være lån som er tatt opp av autoritære og undertrykkende regimer, hvor pengene ikke har blitt brukt i befolkningens interesse. Slik gjeld kalles diktatorgjeld, og det finnes dessverre en rekke eksempler på land som fortsatt betaler tilbake på slik gjeld:

Argentina betaler fortsatt på diktatorgjelden fra militærjuntaen som styrte landet fra 1976-83. Det ble tatt opp store lån for å styrke og berike juntaen som tok livet av ca. 30 000 mennesker og begikk utallige andre menneskerettighetsbrudd. Den argentinske staten har i senere tid måttet ta opp nye lån for å betjene de gamle, og dette har bidratt til at gjelden, som var på 45 milliarder dollar etter militærjuntaen, ved utgangen av 2019 er på 101 milliarder dollar.

Et annet eksempel er Sør-Afrika, som betaler tilbake gjelden tatt opp av apartheid-regimet for blant annet å kjøpe våpen for å undertrykke flertallet av befolkningen. Etter oppløsningen av apertheid-regimet og innføringen av demokrati, har staten måttet kutte i sosialbudsjettene for å betale tilbake gjelden fra det forrige regimet. Disse lånene burde ikke vært gitt fordi långiver burde forstå at lånene ville være med på å undertrykke befolkningen.

Løsninger

I dag finnes det ingen internasjonalt anerkjent definisjon på illegitim gjeld, og heller ingen mekanismer som kan vurdere legitimiteten til et lån. Det har derimot blitt utarbeidet flere forslag til retningslinjer og kriterier for hvordan man kan vurdere sletting illegitim gjeld. Noen eksempler finner vi i:

• Verdensbankrapporten Odious Debt: Some Considerations fra 2007
• UNCTAD-studien The Concept of Odious Debt In Public International Law fra 2007
• Eurodads Responsible Finance Charter fra 2011
• Wipe out Illegitimate Debt utarbeidet av Kirkens Nødhjelp sammen med Svenska Kyrkan og Det Lutherske Verdensforbund.

Norges illegitime utlån

Skipseksportkampanjen

I 2006 ble Norge det første landet som slettet gjeld på grunnlag av kreditors medansvar. Dette var en historisk seier for den norske gjeldsbevegelsen, som i over et tiår hadde jobbet for at gjelden fra den såkalte skipseksportkampanjen skulle slettes. På 1970-tallet ga Norge lån og garantier for at 21 utviklingsland skulle kjøpe norske båter, slik at skipsverftsindustrien på Vestlandet kunne reddes fra å gå under. Her var det norske næringsinteresser som sto i fokus, men bistandsmidler ble brukt og prosjektene ble lagt frem som "utviklingsfremmende". For å sikre norske arbeidsplasser måtte salgene gå raskt for seg, og man var ikke så nøye med å følge prosedyrene for kvalitetskontroll, risiko-vurdering og for å vurdere utviklingsfremmende effekter. Mange av prosjektene var høy-risiko prosjekter, og flere båter ble solgt med feil og defekter. Norge hadde satt til side egne regler og sikringsmekanismer for å kunne redde norske arbeidsplasser i skipsindustrien. På begynnelsen av 80-tallet slo gjeldskrisen inn, og mange av landene fikk problemer med å betale på gjelden som økte raskt da rentenivået økte drastisk. Etter flere år med kampanjearbeid anerkjente norske myndigheter at skipseksportkampanjen var feilslått utviklingspolitikk, men det var ikke før i 2006 at Norge tok et endelig oppgjør og slettet gjelden som sto igjen til Sierra Leone, Peru, Ecuador, Jamaica og Egypt. Enda sto det igjen to land med gjeld fra skipseksportkampanjen: Burma fikk sin gjeld slettet i 2013 etter den politiske situasjonen endret seg, mens gjeldssletten til Sudan står på vent mens det avklares om gjelden nå hører til Sudan eller Sør-Sudan. Ved å begrunne gjeldssletten med kreditors medansvar tok Norge tydelig sin del av ansvaret for de uansvarlige utlånene, og satte dermed en historisk presedens. Les med om skipseksportkampanjen her.

Norges illegitime utlån til Indonesia

På 1990-tallet brukte norske myndigheter bistandsmidler og statlige garantier som sikrer norske eksportbedrifter for tap (eksportkreditter) for å finansiere et bølgekraftanlegg og et havovervåkningssystem i Indonesia. Bølgekraftanlegget hadde vist seg ubrukelig i Norge, men ble likevel solgt til Indonesia. System som skulle brukes til å overvåke forurensing i havet, var ikke egnet for de tropiske havforholdene i Indonesia, men ble likevel eksportert dit. Indonesia har ikke sett noe til fordelene de var forespeilet da de signerte millionkontrakten med Norge, men betjener likevel årlig en milliongjeld. Dette er tydelige eksempler på feilslått utviklingspolitikk som ikke kom befolkningen i Indonesia til gode, men som tjente norske interesser. SLUG mener at Indonesias gjeld til Norge er illegitim og bør slettes.