Naturkatastrofer og gjeld

Øystatenes gjeldsproblemer skyldes til en viss grad at de er ekstremt sårbare for naturkatastrofer. Klimaendringer vil ikke gjøre situasjonen bedre.

Relativt katastrofalt

Fordi de små øystatene (SIDS) er blant de minste landene i verden, blir de negative konsekvensene av naturkatastrofer relativt sett svært store. Sammenlignet med større land går det flere mennekseliv tapt og landene opplever en større reduksjon i BNP som følge av naturkatastrofer. Saken blir ikke bedre av at de små øystatene er spesielt utsatte for flere typer naturkatastrofer som orkaner, tsunamier og jordskjelv.

Hver orkansesong er nervepirrende for land som risikerer enorme ødeleggelser om de er uheldige med været. Når disse statene rammes av naturkatastrofer fører det til svært belastende uforutsette utgifter, utgifter myndighetene nødvendigvis må dekke på en eller annen måte. For større land vil det vanligvis være mulig å mobilisere ressursene innenlands, slik at de slipper å ta opp store lån. Kostnadene ved naturkatastrofer vil i større land være små sammenlignet med offentlige utgifter, i alle fall i de aller fleste tilfeller.

Som et eksempel kan vi se på USA som årlig sliter med tornadoer og orkaner. Selv etter at orkanen Katarina rammet sørøstkysten
av USA i 2005, den mest kostbare naturkatastrofen som hadde truffet USA til da, tok det ikke lang tid før New Orleans igjen var en livlig by full av turister. Et annet eksempel er den siste jordskjelvkatastrofen som rammet Japan i mars i år. Store team jobbet fra dag én med å rydde og bygge veier, og fjerne lik. Til tross for at dette var et enormt skjelv med store menneskelige og økonomiske tap, er Japan allerede på god vei til å gjenoppbygge en nesten utradert del av landet.

For de mindre øystatene er det verre; for dem kan naturkatastrofer fort føre til ødeleggelser større enn samlede offentlige utgifter. Det normale er at statene må ta opp store lån for å finansiere nødhjelps- og gjenoppbyggingsarbeidet, noe som bidrar til at landene sliter med stor gjeld. En studie fra UNCTAD viser at naturkatastrofer i gjennomsnitt førte til en 24 % økning av gjeld/BNP-raten de tre påfølgende årene etter katastrofen (1). Da sier det seg selv at det er vanskelig for landene å unngå gjeldsproblemer uten hjelp.

Ivan og Katarina, Grenada og USA

For å se hvor ulik situasjonen er for små, sårbare øystater og andre land som rammes av naturkatastrofer, kan man sammenligne effekten en orkan har hatt på to land. De fleste husker nok da orkanen Katarina traff USA i 2005. Bilder av et rasert New Orleans gikk verden rundt, og tusenvis ble hjemløse over natten. 80 % av byen ble satt under vann, og 3 millioner ble uten strøm. Som nevnt er denne orkanen anslått å være den mest kostbare for USA i landets historie. Til tross for dette utgjorde ødeleggelsene ca 1.3 % av BNP, og USA trengte dermed ikke å ta opp store lån for å dekke skadene.

Grenada derimot befant seg i en litt annen situasjon etter å ha blitt rammet av orkanen Ivan i 2004. 39 personer omkom, og landet ble utsatt for store ødeleggelser. Ødeleggelsene utgjorde enorme 200 % av BNP,1 med andre ord dobbelt så mye som all registrert økonomisk aktivitet i Grenada det året. Naturlig nok ga det Grenada store økonomiske problemer, og senere samme år
erklærte landet gjelda som ikke-bærekraftig, og startet arbeidet med å få restrukturert utenlandsgjelda. Grenada illustrerer hvor sårbare øystatene er for katastrofer de overhodet ikke kan påvirke.

Klimautfordringen

Øystatenes situasjon ser dessverre ikke særlig lys ut med tanke på fremtiden. Klimaendringene forventes å ramme disse landene spesielt hardt av flere årsaker. For det første forventes det en økt frekvens av orkaner, noe som kan sammenlignes med flere og flere kuler i revolveren under den årlige russiske ruletten kalt orkansesongen. For det andre er økningen av havnivået kritisk. Flere av øystatene står i fare for å miste mesteparten av territoriet sitt, og enkelte risikerer å forsvinne helt i havet. For det tredje vil endrede nedbørsmønstre kunne bli problematisk for landbruk, særlig med tanke på påfølgende flom.

For å motvirke disse konsekvensene av klimaendringene vil det være nødvendig med enorme resurser til klimatilpasning. Et eksempel på dette er store diker som skal beskytte mot orkaner, endring i havnivået og tsunamier. Disse tilpasningstiltakene må på et eller annet vis betales, og slik som situasjonen er i dag har landene få muligheter. I verste fall vil landene ende opp med en enorm økning i gjelden, på toppen av ødeleggelsene klimaendringene fører med seg.

En annen mulighet er at kreditorene går med på ordninger som lar utviklingsland prioritere klimatilpasning.4 Dette forutsetter i midlertidig at både lokale myndigheter og verdenssamfunnet tar grep, noe som er langt fra sikkert. Det er vanskelig for både lokale og internasjonale politikere å forsvare en prioritering av klimatilpasning i land der blant annet sykdommer og fattigdom er store utfordringer. Etter jordskjelvet i Haiti, tok det ikke lang tid før de internasjonale finansinstitusjonene og ulike giverland nærmest sto i kø for å slette gjelda. Forhåpentligvis vil det ikke kreve tilsvarende tragedier før en rettferdig finansiering av klimatilpasning blir tatt på alvor.


Artikkelen stod på trykk i Gjeldsbrevet nr 1, 2011.

Foto: Orkanen Gustav som herjet de sårbare øystatene i Atlanterhavet, 2008. Foto: NASA.



Les også: