Gribbefond på agendaen i Washington

Nasjonal lovgivning for å hindre gribbefondsaktivitet kan være et bidrag til å løse gjeldskriser

Vulture-Flickr-Stephan-van-Bremen

Foto: Flickr - Stephan van Bremen

Gribbefond er selskaper som har spesialisert seg på å kjøpe opp gjeld for en brøkdel av verdien for deretter å kreve full tilbakebetaling. Gribbefondene har store ressurser til å føre harde rettssaker for å tvinge kriserammede land til å betale tilbake gamle lån, og nekter å bidra til restrukturering av landenes gjeld. En restrukturering er en reforhandling av låneavtalen mellom låntagerlandet og dets långivere. Hensikten med en restrukturering å gjøre gjeldsbyrden til låntagerlandet bærekraftig ved å forlenge lånets nedbetalingstid, senke rentenivået og eventuelt også kutte lånets nominelle verdi. Når gribbefond nekter å bidra i en restrukturering blir gjeldskriser ofte forlenget og effekten av å gi fattige land gjeldsslette truet.

I tillegg blir de øvrige kreditorene påført større økonomiske tap enn om gribbefondene hadde deltatt i restruktureringen. Kreditorer ønsker derfor generelt ikke å bidra til restrukturering i fremtiden. Gribbefondsvirksomheten vekker bekymring hos gjeldsslettebevegelsen, IMF og av flere lands myndigheter.

Gribbefond kan fortsette med sin aktivitet ettersom det ikke finnes noe internasjonalt «konkursrammeverk» for stater i gjeldskrise. En stat som står overfor en gjeldskrise må selv forhandle med alle sine kreditorer om å forlenge nedbetalingstiden, kutte rentebetalingene eller også å kutte i den nominelle låneverdien, ettersom gjeldsrestrukturering er frivillig for kreditorer. I mangel av en internasjonal helhetlig prosess som kan bidra til å løse gjeldskriser for stater, har enkelte starter i senere tid forsøkt å lage nasjonale lover som kan bidra til å stoppe gribbefondsaktiviteter. Belgia er et av landene som har innført nasjonal lovgivning for å hindre at gribbefond kan utnytte land i gjeldskrise. Bakgrunnen for loven er at et gribbefond forsøkte å ta belgisk bistand som skulle til Kongo (Brazzaville), fordi Kongo hadde utestående gjeld til gribbefondet. At penger som skulle ha gått til utvikling i Kongo istedenfor gikk i lomma på gribbefond, vakte sinne i den belgiske befolkningen og blant parlamentarikere, førte til at det har blitt innført to ulike lover som skal hindre gribbefond fra å utnytte land i gjeldskrise. I 2016 saksøkte NML Capital Ltd, gribbefondet som i en årrekke har saksøkt Argentina, Belgia med påstand om at loven, som har til hensikt å hindre gribbefondsaktivitet er i strid med Belgias grunnlov. Saken er forventet å komme opp i domstolene i 2017.

Under et sivilsamfunnsseminar i forbindelse med årsmøtene til IMF og Verdensbanken i forrige uke, ble slike nasjonale lover diskutert. Panelet bestod av sivilsamfunnsorganisasjoner fra Tyskland, USA og Belgia i tillegg til parlamentarikere i Tyskland og Belgia. Panelistene var enige om behovet for nasjonale lovtiltak mot gribbefondsaktivitet, særlig i de finansielle senterne hvor gribbefondssøksmål gjerne blir lagt til. Dessverre gjør den politiske situasjonen i Europa, hvor blant annet Tyskland avviser muligheten for å ettergi Hellas’ gjeld, det vanskelig for mange land å diskutere tiltak som verner kriserammede land. Det er derfor svært uklart hvor mange land som faktisk vil vurdere å innføre gribbefondslovgivning.

På seminaret ble IMFs forslag til tiltak mot gribbefond presentert. Ved å innføre såkalte Collective Action Clauses (CACs), kontraktsklausuler som gjør at flertallet av kreditorer kan tvinge gribbefond til å godta gjeldrestrukturering, kan man hindre gribbefond fra å saksøke staten. Panelistene på seminaret var imidlertid kritisk til at CACs kan løse alle problemer, blant annet fordi mange utestående lån fremdeles mangler slike kontraktsklausuler.

Panelet understreket videre at gribbefondsaktivitet kun er en del av utfordringene knyttet til restrukturering av statsgjeld. At stater i gjeldskrise må forhandle med sine kreditorer i en situasjon der maktbalansen er svært ulik fører til at det stadig blir gitt for lav gjeldsslette enn nødvendig. Det medfører at det tar lang tid for land å komme ut av kriser, med de store sosiale og økonomiske konsekvensene det innebærer.

Panelt konkluderte med er at selv med innføring av CACs i lånekontrakter og gribbefondslover i enkelte land, vil det være et sterkt behov for en uavhengig instans som kan sikre en varig og rettferdig løsning på en gjeldskrise krise.



Les også: