Et skråblikk på åpenhetsregister

Idéen om et åpenhetsregister hvor både lån og lånebetingelser ved utlån til stater gjøres offentlig tilgjengelig er et positivt bidrag til arbeidet med å sikre ansvarlig utlån og låneopptak. Et slikt åpenhetsregister vil kunne bidra til økt innsyn og demokratisk kontroll nasjonalt over statlige låneopptak, og vil kunne gi det internasjonale sivilsamfunnet et viktig verktøy for å holde utlånere ansvarlige.[1]

Likevel er det også grunn til å dvele litt ved hva økt åpenhet kan gjøre noe med og ikke. Selv om et åpenhetsregister er positivt i seg selv, er det mange underliggende årsaker til at stater havner i gjeldskriser som ikke nødvendigvis kan gjøres noe med gjennom økt åpenhet og innsyn, og som vil kreve mer grunnleggende systemendringer.

Sårbarhet

Et eksempel på en slik underliggende årsak er sårbarheten mange land har overfor endringer i internasjonale råvarepriser. I følge Unctad har så mange som omlag to tredjedeler av alle utviklingsland og overgangsøkonomier en høy grad av avhengighet av råvareeksport, mens den tilsvarende andelen for alle land i Afrika sør for Sahara er nesten 90 prosent.[2] Dette betyr at disse landene er spesielt utsatt hvis de internasjonale råvareprisene faller, som kan føre til en nedgang i økonomien. Mens råvareprisene nådde en topp i 2008-2010, falt de langt under dette nivået i perioden 2013-2017, og prissjokket bidro til økonomiske problemer for en rekke land. Dette fører ofte til at statsgjelden øker når land tar opp lån for å komme igjennom nedgangstider.[3] Selv om et åpenhetsregister i denne sammenheng kan gi økt innsyn og demokratisk kontroll over låneopptak, vil fortsatt mange land være strukturelt sårbare for gjeldsproblemer på grunn av nettopp avhengigheten av råvareeksport.

Kapitalflukten er større enn gjelda

Et annet strukturelt problem som er godt kjent er kapitalflukt. Økonomene Ndikumana og Boyce har undersøkt 30 afrikanske land over perioden 1970 til 2015, og funnet ut at disse landene tapte langt over tre ganger så mye i kapitalflukt i perioden som deres samlede utenlandsgjeld, og har mistet mer i kapitalflukt enn det de mottok i bistand eller private investeringer.[4] Ndikumana og Boyce mener derfor at det gir større mening å snakke om det afrikanske kontinentet som en netto kreditor til resten av verden, heller enn det medieskapte bildet av et bistandsavhengig kontinent.[5] Dersom ressursene som går tapt til kapitalflukt hadde blitt beholdt lokalt, ville behovet for statlig låneopptak vært betydelig mindre.

At det afrikanske kontinentet både er svært eksportavhengig og sårbar for kapitalflukt kan også forstås som et utrykk for økonomiske og politiske strukturer som henger igjen fra kolonitiden. Mange land ble integrert i internasjonale handelsstrukturer for å sikre høyest mulig uttak av råvarer, og i liten grad for å tjene lokale økonomiske behov. Den egyptiske økonomen Samir Amins idé om frikobling fra den internasjonale økonomien handler i all hovedsak om å forsøke å endre disse historiske strukturene, og styrke lokale økonomier basert på egne behov og under egen politisk og økonomisk kontroll.[6] Et åpenhetsregister vil igjen her kunne bidra til mer demokratisk kontroll med låneopptak, men vil i seg selv ikke kunne endre de underliggende strukturene som fører til både kapitalflukt og eksportavhengighet.

Hva driver utlånsvirksomheten?

Et annet viktig spørsmål er hva det er som driver utlånsvirksomhet fra statlige og private aktører til utviklingsland. Etter finanskrisen lønte det seg for eksempel heller å investere i statsobligasjoner i utviklingsland enn i USA og Europa, fordi sistnevnte ga lavere avkastning. Utenlandslån til lavinntektsland har også økt som følge av at mer bistand blir gitt i form av lån istedenfor tradisjonell gavebistand, nye utlånere som Kina, samt at private spekulanter har sett etter nye muligheter her fordi avkastningen har vært så lav i vestlige land.[7] Gjeldsopptak som skyldes eksportkreditt, der for eksempel europeiske stater gir lånegarantier for at utviklingsland skal kjøpe varer og tjenester, handler i all hovedsak om å fremme egen eksport heller enn å støtte opp under låntagerlandets utviklingsprioriteringer. I flere av disse sammenhengene, hvor gjeldsopptaket handler mer om utlåners interesser enn om låntakerlandets behov, kan et åpenhetsregister være med på å skape økt innsyn og offentlig debatt rundt disse problemstillingene, selv om registeret i seg selv ikke endrer årsakene til at denne gjelden blir tatt opp.

Alt i alt vil et åpenhetsregister være et positivt bidrag til økt demokratisk kontroll og innsyn, men andre og mer strukturelle løsninger må til for å hindre at fremtidige gjeldskriser skal oppstå.

Fotnoter:

[1] Det vil være avgjørende om åpenhetsregisteret blir frivillig å bruke, slik det er foreslått av i hovedsak internasjonale banker gjennom Institute for International Finance, eller om det kan gjøres juridisk bindende, slik som sivilsamfunnskampanjen drevet frem av Jubilee Debt Campaign har foreslått. Det sistnevnte forslaget går ut på å gjøre det påkrevd å registrere utlån i åpenhetsregisteret dersom kontrakten skal være bindende under britisk jurisdiksjon samt under New York´s jurisdiksjon, som sammen i all hovedsak dekker nesten alt av internasjonalt utstedte statsobligasjoner. Se Jubilee Debt Campaign, “Transparency of Loans to Governments: The Public´s Right to Know about their Debts,” April 2019, https://jubileedebt.org.uk/rep....

[2] Definisjonen på å være avhengig av råvareeksport er at mer enn 60% av et lands eksportartikler består av råvarer. Se Unctad, State of Commodity Dependence (New York: United Nations, 2019), iv, 3, 5, https://unctad.org/en/Publicat....

[3] Ibid, 8-9.

[4] Léonce Ndikumana and James K. Boyce, “Capital Flight from Africa: Updated Methodology and New Estimates”, June 2018, PERI Research Report, 1, https://www.peri.umass.edu/pub....

[5] Ibid, 8.

[6] Samir Amin, Delinking: Towards a Polycentric World (London: Zed Books, 1990).

[7] Jubilee Debt Campaign, “The New Debt Trap,” July 2015, 3, https://jubileedebt.org.uk/wp-....