Forbedringspotensiale blant norske utlånere

Arbeidet for en mer rettferdig gjeldspolitikk skjer langs to generelle spor: Forebyggende arbeid (med fokus på å utvikle regler for ansvarlig utlån og låneopptak, samt åpenhet), og krisehåndtering (med mål om å utvikle en multilateral gjeldshåndteringsmekansime). De siste årene har SLUG hatt et prosjekt tilknyttet det første sporet, som i våres resulterte i rapporten Developing Best Practice Guidelines for Responsible Private Investments in Sovereign Debt Instruments. Rapporten er del én av to i et større prosjekt.

Utgangspunktet for rapporten er at det ikke finnes et felles rammeverk som kan sikre ansvarlighet i private utlån til statlige aktører, selv om slike lån utgjør en stadig større del av lands totale gjeld.

Av gjelda myndigheter i det globale sør skal betale tilbake til kreditorer i utlandet de neste seks årene utgjør betalinger til private utlånere 65 prosent. Til sammenligning utgjør betalingene til multilaterale institusjoner 20 prosent (som Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken, og de regionale utviklingsbankene), mens de resterende 15 prosentene er til andre land.[1]Å sikre ansvarlighet i private utlån er derfor avgjørende.

Samtidig som det finnes mange skrekkhistorier om kommersielle selskaper som har som forretningsmodell å gjøre profitt på statlige gjeldskriser, finnes det aktører som ønsker å opptre ansvarlig. Disse understreker verdien av standardisering og etterspør et omforent rammeverk som tydeliggjør hva ansvarlighet innebærer: hvilke vurderinger som må gjøres, hvilke hensyn som må tas og hvilke informasjon som bør offentliggjøres.

Fordelen med et omforent rammeverk, sett fra en investors perspektiv, er at det avpolitiserer tematikken og gjør det enklere å ta opp i dialog med låntaker og andre relevante parter.

Ansvarlighet krever imidlertid innsats fra både utlåner og låntaker, og mens vi venter på et felles rammeverk finnes det flere tiltak man kan gjøre som investor – som å bidra til økt innsyn i utlånene som skjer.

Utfordringen en klar: Studier viser at vi har kommet lengre i å sikre at stater deler informasjon om gjelden de tar opp, enn at utlånere deler informasjon om lånene de gir. Systemene vi har i dag for å sikre åpenhet blant utlånere bygger på frivillig deltakelse. Det gjør det vanskelig å få med verstingene, men bør ikke stoppe de som ønsker å gå i bresjen. Veien ligger åpen.

Norske utlånere

Sett i lys av det globale underskuddet av åpenhet i statsgjeld, hvordan gjør norske utlånere det? Med noen få unntak, er det vanskelig å finne informasjon om eventuelle lån de gir til stater. Det burde vært mulig å finne retningslinjene de bruker når de gir ut lån, resultatet av slike vurderinger, og konkret informasjon om kontraktene de inngår (som vilkår, parter, frister for tilbakebetaling og gjeldsbærekraftanalyser). Dette er informasjon utlånere kan offentliggjøre.

Les mer om dette under prinsipp 10 i rapporten, s. 11.

Å forplikte seg til åpenhet i statsgjeld handler i siste ledd om å muliggjorde demokratisk kontroll. Dette skjer når befolkningen har mulighet til å gå låneavtalene i sømmene. Det er ikke mulig i dag.

Det finnes likevel noen eksempler til etterfølgelse, i dette tilfellet Statens pensjonsfond utland (SPU), populært kjent som Oljefondet. Etter mange års arbeid, offentliggjør de i dag både retningslinjene for investeringer deres i statsobligasjoner, samt en liste over godkjente utstedere. Rammeverket er ikke perfekt, men innebærer noen skritt fremover [2]. Selv om mange norske banker følger Oljefondets etiske investeringspraksis er det få av dem som er like åpne om utlånene sine.

Åpenhet som forutsetning for ansvarlighet

Da rapporten ble lansert forklarte panelist og direktør for samfunnsansvar i KLP Heidi Finskas at åpenhet er en forutsetning for ansvarlige investeringer. For å kunne vite at lånene de gir ikke bidrar til gjeldskriser og menneskerettighetsbrudd, trenger de å vite hvilken annen gjeld landet har. Tilstrekkelig informasjon muliggjør bedre avtaler. Det er det bred enighet om.

Det er også enighet blant beslutningstakere, internasjonale institusjoner og sivilsamfunn at alle parter vil tjene på økt åpenhet i statsgjeld. Likevel preges dagens gjeldssituasjon av manglende innsyn og hemmelighold. Det er et globalt problem.

Sammenlignet med kjente gribbefond og lignende, er norske banker og private utlånere på ingen måte verst i klassen. Likevel er det slik at så lenge en utlåner verken har tydelige retningslinjer som kan sikre ansvarlige utlån, og offentliggjør informasjon som viser en praksis i tråd med slike retningslinjer, er det vanskelig å vite for sikkert.

For å sikre demokratisk kontroll, først og fremst utøvd av befolkningen i landene de låner ut pengene til, må mer åpenhet til.