Høringsinnspill: Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid

Høringsinnspill fra SLUG – Nettverk for rettferdig gjeldspolitikk til Meld. St. 27 (2018-2019), Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid

SLUG – Nettverk for rettferdig gjeldspolitikk setter stor pris på regjeringens Stortingsmelding om Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid. I meldingen er regjeringen svært tydelig på ønsket om å jobbe for et sterkt multilateralt system – det er bra. Meldingen går grundig til verks og belyser mange viktige problemstillinger. Noen svært viktige problemstillinger blir allikevel underkommunisert, og i det følgende vil vi trekke frem tre punkter som Stortinget og regjeringen bør fokusere mer på, og som Norge burde ta en sterkere posisjon på i det multilaterale samarbeidet. Innspillet tar først for seg arbeidet med gjeld generelt, deretter klimafinansiering og offentlig-privat samarbeid spesielt.

Arbeid med bedre systemer for ansvarlig långivning og låneopptak, samt gjeldshåndteringsmekanismer

IMFs siste analyse av gjeldsbærekraft i lavinntektslandene viser at 34 av 73 land er i gjeldskrise eller i høy fare for å havne i gjeldskrise. Dette er urovekkende tall, men også svært konservative estimater, ettersom mange land – også utenfor denne listen – har svært høye kostnader knyttet til gjeldsbetjening. Uforholdsmessig høy gjeldsbetjening generelt, og de store økonomiske konsekvensene ved krise spesielt, tar sårt trengte midler bort fra budsjettsatsinger i retning av å nå bærekraftsmålene.

Lave renter i vestlige land etter finanskrisa har ført til stor tilgang på lån for utviklingsland og fremvoksende økonomier, der risikoen er høyere og avkastningen bedre. De siste ti årene har mange av disse landene lånt svært mye, samtidig som fallende råvarepriser, valutasvingninger og en usikker verdensøkonomi har gjort store deler av dette låneopptaket ikke-bærekraftig.

Dårlige prosjekter, mangel på god budsjettplanlegging, og oversikt og åpenhet i låntakerlandene har mye av skylden. Samtidig har långiverne et selvstendig ansvar for å sikre at lånene som gis er mulige å betjene, samt at eventuelle statlige garantier som gis faktisk er reelle. I ekstreme tilfeller – som i Mosambik – har mangel på aktsomhet fra kreditor og korrupsjon i mottakerlandet ført til økonomisk krise. I tillegg gis ofte kriselån fra Det internasjonale pengefondet (IMF) uten at gjeldsnivået i landet er redusert til et bærekraftig nivå, slik at kriser forlenges eller i verste fall forverres.

Samlet sett tilsier den globale gjeldsutvikling, og de tilbakevendende utfordringene, at verdens land må bruke det multilaterale systemet til å komme opp med nye løsninger – både for å løse den pågående gjeldskrisa, og for å forebygge nye kriser. Nåværende og fremtidige gjeldskriser er åpenbare hinder for bærekraftsagendaen, og vil også påvirke verdensøkonomien negativt, som igjen vil påvirke den svært åpne norske økonomien negativt. Norge har tidligere hatt en svært fremtredende rolle på dette feltet, blant gjennom finansieringen av UNCTADs prinsipper for ansvarlig långivning og låneopptak. Dette er det rette øyeblikket for Norge til å igjen tre frem og ta et spesielt ansvar i en avgjørende periode. Mange land ser til Norge, og det vil være i Norges interesse å opprettholde og styrke lederposisjonen på dette feltet.

Flere land har tatt initiativ til debatt og forslag i løpet av høsten 2019, blant annet i forbindelse med høy-nivåmøtene i FN, og i arbeidet i FNs Second Committee. Norge er – i kraft av tidligere lederskap og med ECOSOC-presidenskapet – i en særposisjon til å tak i dette og arbeide for konsensus. Jamfør Stortingsmeldingen (s. 60) bør Norge "engasjere seg når mulige initiativer er i vår interesse, når vi er etterspurt og har et fortrinn som aktør, og det er mulig for oss å påvirke utfallet." Dette er en slik mulighet. Det er bra at regjeringen fremhever at det er "svært viktig at det stilles krav til ansvarlig låntaking og långivning", og at "større åpenhet om offentlig sektors finansielle forpliktelser" er en forutsetning for å lykkes (s. 51). Samtidig er regjeringens satsing på å "øke innsatsen for å styrke fattige lands egen evne til å håndtere sin utenlandsgjeld" gjennom IDA, og støtten til Somalia med sikte på kvalifikasjon til HIPC, svært prisverdig. Dette er allikevel ikke nok for å løse noen av de større problemene, og SLUG mener derfor at Komiteen bør innstille på at:

• Norge bør ta initiativ til, og støtte forslag om, internasjonale samarbeid som kan sikre mer effektive og rettferdige løsninger på gjeldskriser – blant annet igjennom FN
• Norge skal jobbe for økt bevissthet om kreditorenes selvstendige ansvar, blant annet gjennom å fortsette å jobbe for konsensus for prinsipper som tar for seg dette
• Norge skal, gjennom innflytelse i nordisk-baltisk gruppe, jobbe for konsensus i IMFs styre om viktige reformer som oppdateringen av Debt Sustainability Analyses for både lav- og mellominntektsland
• Norge fortsetter å støtte arbeidet til UNCTAD, og tar en spesielt fremtredende rolle under UNCTAD15 i oktober 2020

Klimafinansiering

Flere av landene som har store gjeldsbyrder, sliter også med humanitære og økonomiske konsekvenser av klimaendringer og hyppigere katastrofer. For disse landene er det spesielt viktig at finansieringen for å håndtere konsekvensene av katastrofer, og for arbeid med klimatilpasning, ikke kommer på en måte som bidrar ytterligere til å forverre gjeldsbærekraften. I enkelte tilfeller vil det være riktig med lån, eller lån med svært gunstige betingelser, mens det i andre tilfeller vil være helt avgjørende at finansieringen ikke kommer som lån. I tillegg har de landene som har forurenset mest et særlig ansvar når det kommer til klimafinansiering. Disse landene bør la være å rapportere lån – som de har fortjeneste på – som en del av støtten til det multilaterale arbeidet med klimafinansiering.

I løpet av de siste årene har det kommet flere gode, innovative løsninger på bordet for å sikre effektiv og rettferdig støtte til land som rammes av klimakatastrofer, og som også sliter med høye gjeldsbyrder. Blant annet ble det gjennom arbeidet med årets FN-resolusjon for gjeldsbærekraft og utvikling foreslått en internasjonal rentefri finansieringsmekanisme med gjeldsmoratorium for katastroferammede stater. Dette forslaget ble dessverre tatt bort i den endelige resolusjonen. Over 150 internasjonale, regionale og nasjonale sivilsamfunnsorganisasjoner har i høst tatt til orde for en slik mekanisme. En slik mekanisme kan, på en svært effektiv måte, bidra til å styrke legitimiteten til det multilaterale systemet ved å kanalisere midler til de som trenger det mest. SLUG mener at Komiteen bør innstille på at:

• Norge jobber for at land slutter å rapportere lån som klimafinansiering
• Tar initiativ til, og støtter forslag om, innovative multilaterale mekanismer som kan sikre midler til gjenoppbygging og klimatilpasning for katastroferammede land på en måte som ikke bidrar til å forverre gjeldssituasjonen

Bruk av offentlig-private samarbeid

Etter at man i 2015 vedtok bærekraftsmålene kom man raskt frem til at det vil bli utfordrende å mobilisere nok midler til å nå dem. Som en konsekvens av dette har det blitt en svært utbredt oppfatning, med G20 og de største utviklingsaktørene i spissen, om at offentlige midler i størst mulig grad bør brukes katalytisk for å mobilisere privat kapital.

Meldingen legger vekt på bruken av offentlig-private samarbeid, og mobilisering av privat kapital. Som det ble nevnt av NUPI under høringen er det flere gode argumenter for dette. Samtidig kan det være svært stor risiko knyttet til bruk av private aktører, både med tanke på å løse oppgavene, og i forhold til økte kostander for det offentlige. Dette blir ikke tilstrekkelig kommunisert i meldingen. Meldingen (s. 52) viser til at "Rettesnoren for hvem som utfører hvilke oppgaver bør være at oppgavene utføres av den aktøren som har best forutsetninger til å levere effektivt." Ved bruk av private løsninger er det spesielt viktig å se på fakta, og gjennomføre gode resultatmålinger, som Meldingen legger vekt på flere steder.

Mange offentlig-private samarbeid i både rike land og utviklingsland har de siste årene vist dårlige resultater, blant annet med tanke på å nå de mest sårbare og marginaliserte, og ved å tilføre det offentlig større, heller enn mindre kostnader. Ofte er disse kostnadene godt gjemt i kompliserte kontrakter. I tillegg har organisasjoner som IMF, OECD og Bank for International Settlements advart om farene ved å legge for stor vekt på finanssektoren, som er en sentral brikke i den rådende agendaen om privatisering av utviklingsprosjekter. Forskningstall viser også at man slett ikke klarer å mobilisere den private kapitalen man har håpet på, spesielt i lavinntektsland.

Samlet sett tilsier disse utfordringene at Norge bør være særlig bevisst på risiko knyttet til private løsninger, og SLUG mener derfor at Komitéen bør innstille på at:

• Norge skal jobbe for en mer kritisk tilnærming til bruken av offentlig-private samarbeid i utviklingsland
• Norge skal jobbe for at potensielle kostnader ved slike samarbeid er godt kjent, og en del av totalvurderingen, slik at bruk av private aktører ikke fører til ytterlige gjeldsbyrder

SLUG takker for muligheten til å komme med innspill, og ønsker komitéen lykke til med arbeidet.

Vennlig hilsen,

Henrik Mathias Hvaal

Daglig leder, SLUG – Nettverk for rettferdig gjeldspolitikk