Dagens globale gjeldskrise undergraver klimapolitikken. Det er tydelig, men hva er løsningen? Forslaget om såkalte debt swaps har fått mye oppmerksomhet. Her er en forklaring på hva det er og noen (gode) grunner til at vi er skeptiske.
I gjennomsnitt bruker land i det globale sør fem ganger så mye ressurser på tilbakebetaling av lån som klimatiltak. Sammenhengen mellom klima- og gjeldspolitikken er tydelig: Land i gjeldskrise mangler penger til utslippskutt, klimatilpasning og gjenoppbygging etter klimakatastrofer. I mangel på tilstrekkelig klimafinansiering, driver klimakrisa gjeldstyngede land til å ta opp enda mer lån. Resultatet er en nedadgående spiral hvor både klimakrisa og gjeldskrisen blir vanskeligere å løse.
Å håndtere gjeldskrisene blir dermed en forutsetning for å øke innsatsen på klima.
I takt med økt anerkjennelse for sammenhengen mellom gjeldskrisa og klimakrisa har debt swaps, heretter gjeldsbytter, seilt opp som en løsning. Å slette gjeld i bytte mot klimatiltak virker intuitivt som en vinn-vinn situasjon: Gjelda er blitt for stor (det vil si, den spiser opp penger vi trenger for å løse klimakrisen), noe både utlåner og låntaker anser som bekymringsfullt. Partene er enige om at klimasatsning er viktig. Løsning: Utlåner sletter eller omstrukturerer gjeld mot at låntaker lover å bruke tilsvarende sum på klimatiltak. Alle vinner.
Som Kristalina Georgieva, administerende direktør i Det internasjonale pengefondet (IMF), sa: “We have to find a way to link two problems with one solution, and the problems are climate and debt (...) The solution: debt for climate swaps.”
Samtidig utviste hun en viss skepsis, og manet til å bruke god tid for å sikre at avtalene faktisk utgjør en forskjell.
Mange fallgruver
Problemene med gjeldsbytter er mange. Blant annet har historiske gjeldsbytter sjeldent frigjort nok midler til å nå målet som motiverte byttet i utgangspunktet. I en rapport produsert av Debt Justice og CAN International diskuteres derfor gjeldsbytter under overskriften «dangerous distractions». Det er en risiko for at debatten rundt gjeldsbytter tar fokus fra andre tiltak gjeldsbevegelsen lenge har arbeidet for og som vi vet funker – som gjeldsslette, gjeldsmoratorium og tilstrekkelig og rettferdig klimafinansering.
Rapporten The debt and climate crises: Why climate justice must include debt justice, produsert av Debt Justice UK og CAN International, gir en introduksjon til hvordan man kan kombinere klimakamp med kampen for rettferdig gjeldspolitikk.
Historiske gjeldsbytter viser at slike avtaler er ressurskrevende å fremforhandle, både i tid og penger. Blant annet tok gjeldsbyttet Seychellene inngikk i 2015 åtte år å bli enige om. I tillegg har tidligere bytter ofte omhandlet en for liten del av landets totale gjeld til å lette på gjeldsbyrden. I flere tilfeller har man dessuten sett at land har tatt opp mer lån i etterkant av gjeldsbyttet for å møte deres del av avtalen, nemlig å mobilisere egne midler til klimatiltak.
Sistnevnte problem henger sammen med hvorvidt landet evnet å betjene gjelda i utgangspunktet. Om landet ikke kunne betjene gjelda før avtalen, vil myndighetene fortsatt mangle ressurser til utgiftsposter i eget budsjett etter den – uavhengig om det er til gjeldsbetjening eller klimatiltak. Om problemet i utgangspunktet er ikke-bærekraftig statsgjeld, og hinderet det utgjør i klimakampen, tar ikke gjeldsbytter oss nærmere en løsning.
En annen grunn til å være skeptisk knytter seg til kondisjonaliteter, altså krav utlånerne stiller som del av avtalen. Til tross for at såkalte «grønne» kondisjonaliteter av noen vil anses å være mindre problematiske, undergraver de demokratisk kontroll over nasjonal politikk, som for eksempel hvilke miljø-og-klimaprosjekter man skal satse på. Utlånernes krav kan på denne måten undergrave blant annet rettighetene til urfolksgrupper.
En tredje grunn til å være skeptisk er sjansen for at illegitim gjeld legitimeres ved å bli inkludert i avtalen. Selv om midlene nå kan gå til klimatiltak er det fortsatt befolkningen som betaler regningen etter de illegitime lånene. Illegitim gjeld skal slettes – ikke glemmes og usynliggjøres gjennom gjeldsbytter.
Konklusjon
Selv om gjeldsbytter kan frigjøre midler til klimasatsning og andre utviklingsprosjekter, er det i seg selv ingen løsning på ikke-bærekraftig gjeld. Det må heller ikke anses som et alternativ eller flytte fokus vekk fra rike lands forpliktelser knyttet til klimafinansering.
Om gjeldsbytter skal bli et nyttig verktøy for å redusere gjeld til et bærekraftig nivå og på den måten muliggjøre økt klimainnsats må avtalene:
Inkludere betydelig og betingelsesløs gjeldsslette
Omfatte langt større deler av lands totale gjeld enn de historisk har gjort
Videre må partene utvise aktsomhet og arbeide aktivt for å minimere risikoene forbundet med gjeldsbytter, slik at de ikke skader mer enn de hjelper. Dette kan for eksempel omhandle hensyn til demokratisk medbestemmelse.
Eksempel: Indonesias ‘gjeld-for-helse’-bytte
I 2007 ble Tyskland og Indonesia enige om et gjeldsbytte. Avtalen gikk ut på at tyske myndigheter slettet 50 millioner dollar i utestående bilateral gjeld mot at Indonesia mobiliserte 25 millioner i lokal valuta, 5 millioner i året mellom 2008 og 2012. Disse pengene skulle gå til å finansiere helsetjenester i landet. De resterende 25 millionene ble slettet.
Når avtalen ble inngått hadde Indonesia en utestående gjeld på 133 milliarder dollar. Sett i lys den totale gjelda utgjorde 50 millioner en dråpe i havet. Videre var det slik at vilkåret om 25 millioner mobiliserte ressurser på 5 år betød en kortere tidsfrist enn gjelda som ble slettet (10 år). Det ble derfor et spørsmål om hvor Indonesia skulle finne pengene – øke budsjettunderskuddet, kutte i andre utgiftsposter eller ta opp nye lån?
Selv om avtalen nå er gammel, illustrerer den utfordringen med gjeldsbytter tydelig. For senere eksempler, se Belize 2012 eller Barbados 2022.
Avtalen mellom Tyskland og Indonesia viser at måten gjeldsbytter foregår feiler i å lette gjeldsbyrder og mobilisere tilstrekkelig midler - særlig uten at det går på bekostning av andre nødvendige tjenester i et ellers stramt budsjett.
