Latskap eller et demokratisk problem?

Statens Pensjonsfond – Utland (SPU), populært kalt Oljefondet, er etter hvert kjent for sine etiske retningslinjer. Ikke like kjent er det at nesten 40 % av fondets investeringer, nemlig kjøp av statsobligasjoner, ikke er underlagt disse retningslinjene. SLUG mener det er uakseptabelt at slike investeringer, som i bunn og grunn er lån til stater, ikke er underlagt et etisk rammeverk. Stortinget ønsker en løsning, men prosessen stopper opp i Finansdepartementet.

I 2008 hevdet regjeringen at ”investeringer i statsobligasjoner neppe på generell basis kan anses som en direkte finansiering av krig/konflikt, men like gjerne kan gå til legitime formål staten ivaretar som skole og helse mv.” De kunne like gjerne sagt at investeringer i statsobligasjoner ikke nødvendigvis går til skole og helse, men like gjerne finansierer krig og konflikt.

Et argument som har blitt brukt for mer etikk for statsobligasjoner er at dette vil øke fondets sikkerhet og dermed også lønnsomhet. SLUG mener i tillegg at god etikk er god butikk i seg selv: Ved å etablere etiske retningslinjer for statsobligasjoner vil Norge bli verdsatt som en ansvarlig og forutsigbar investor.

Dersom det er både lønnsomt og etisk å ha retningslinjer, hvorfor stopper dette stadig opp i Finansdepartementet?

I 2008 hevdet regjeringen at å utelukke et lands statsobligasjoner fra SPUs investeringsunivers ville bli sett som en boikott av et land. Finanskomiteen på Stortinget ba likevel regjeringen om å ”forberede en nærmere gjennomgang av mulighetene for å videreutvikle fondets etiske retningslinjer også for investeringer i stats­obligasjoner”.

Finansdepartementet har enda ikke fulgt opp dette kravet fra Stortinget. Er dette latskap eller et demokratisk problem? Det ble ikke presentert muligheter for å videreutvikle de etiske retningslinjene, men derimot konkludert med at ”det ville være svært krevende å praktisere et system der fondet som finansiell investor skal anvende virkemidler […] basert på en vurdering av om landet gjør seg skyldig i for eksempel miljøødeleggelser eller menneskerettighetsbrudd”. Å si at etiske retningslinjer er for krevende blir for svakt når Norge finansierer myndigheter i land som helt åpenbart bryter menneskerettighetene, som for eksempel Tunisia, Kina, og Israel.

Regjeringen er bekymret for at SPU skal oppfattes som et utenrikspolitisk instrument, noe vi har forståelse for. Men vi mener at det er viktig at dette ikke står i veien for en grundig gjennomgang av utlånsrutinene og en utredning av hvilke etiske forhold SPU bør ta hensyn til i handel med statsobligasjoner.

SLUG vil ikke at Norge skal misbruke sin makt som eier av et av verdens største investeringsfond til å lage en politisk ”svarteliste” av land. Vi vil derimot foreslå at dagens situasjon snus på hodet: Istedenfor å snakke om en trussel om investeringsuttrekk bør SPU starte i andre enden og legge et sett kriterier til grunn for i det hele tatt å investere i et lands statsobligasjoner. Kriteriene bør baseres på økonomisk lønnsomhet, men også etikk og menneskerettigheter.

Norge bør fremstå som en konsekvent etisk finansaktør også internasjonalt, men finanspolitikken er i dag sprikende: På den ene siden jobbes det for internasjonale retningslinjer for utlån og ansvarlig finansiering, med løfter om både gjeldsslettemekanismer for behandling av illegitim gjeld og norsk gjeldsrevisjon, men på den andre siden tar man skylappene på når det gjelder SPUs investeringer i statsobligasjoner. Finansdepartementet forsøker å fraskrive seg ansvar når de hevder at midlene i SPU ikke benyttes til å gi direkte lån til stater. Kjøp av statsobligasjoner fungerer som lån til stater, og da må også SPU følge visse retningslinjer for ansvarlighet, for å sikre at det er samsvar mellom norsk utlånspolitikk og investeringspolitikk. 

Les Finansdepartementets svar her.

Bilde: Finansdepartmentet. Foto: Ludvikhk