På høy tid at Oljefondet blir en ansvarlig långiver!

Hva er en statsobligasjon, og hvorfor er de fritatt fra de etiske retningslinjene?

En statsobligasjon er et lån som gis til et annet land, gjennom kjøp av en obligasjon. En obligasjon er et lånebrev, som sier hvor mye landet skylder Oljefondet, og til hvor stor rente. Men hva er det som gjør denne obligasjonen etisk ulik fra investeringene i aksje?

At en investering i en statsobligasjon er en investering i et annet land, framfor i et selskap, gjør det straks mer politisk komplisert. Dersom det finnes etiske kjøreregler for hva slags låneinvesteringer Oljefondet kan foreta i andre land, gir det raskt en opplevelse av at det dreier seg om en form for utenrikspolitikk. Og utenrikspolitikk er det, blant mange stortingsrepresentanter, bred enighet om at Oljefondet ikke skal drive med.

Etisk blindsone

Når utenrikspolitiske hensyn fritar investeringer i statsobligasjoner fra politiske føringer havner vi i en etisk blindsone. 15000 milliarder kroner, eller en femtedel av Oljeformuen er investert i, nettopp, statsobligasjoner. At en investering i en statsobligasjon er investering i andre stater, hindrer ikke denne investeringen i å potensielt bidra til ufrihet og menneskerettighetsbrudd. Dette skjer potensielt på to ulike måter: Gjennom økonomisk støtte til politiske regimer Norge ellers ikke støtter, og gjennom potensielle bidrag til gjeldskriser gjennom uansvarlig långivning.

Å kjøpe en statsobligasjon i et land med et politisk lederskap som bedriver undertrykking, er i praksis å finansiere dette regimets undertrykking av egen befolkning. I tilfeller der Norge som stat fordømmer et politisk regimes handlinger overfor egen befolkning, er det uheldig at vi på samme tid kan ende med å styrke dette regimets økonomiske og politiske makt gjennom Oljefondet.

Bidrar Oljefondet til å skape gjeldskriser?

Gjennom manglende etiske retningslinjer for investeringer i statsobligasjoner kan også Oljefondet bidra til menneskelige lidelser av en annen økonomisk art – nemlig gjennom bidrag til potensielle gjeldskriser. I forkant av finanskrisen var Statens pensjonsfond utland investert i greske statsobligasjoner. Som så mange andre investeringsbanker, undervurderte Oljefondet den finansielle risikoen knyttet til disse investeringene. At Oljefondet dermed har bidratt aktivt til den politiske, menneskelige og økonomiske hengemyren Hellas nå befinner seg i, strider med de allmenne etiske forventningene det norske folk har til forvaltningen av Oljeformuen. Vi ønsker ikke å berike oss på andre menneskers lidelse – heller ikke gjennom gjeldskriser. Så hvordan kan vi sikre oss mot at Oljefondet bidrar til framtidens gjeldskriser?

Ansvarlig långiving er nøkkelen, også for Oljefondet

Ved å gjøre Oljefondet til en ansvarlig långiver kan det norske folk sove litt bedre om natten – og vi vil kunne forebygge at mennesker i framtiden vil lide under det norske folks uansvarlige utlånsvirksomhet. Ved å vedta nye retningslinjer for ansvarlig långivning vil Oljefondet forpliktes eksplisitt til å gjøre grundige og gode ansvarlighetsanalyser. Vi forplikter oss til å ta ansvar gjennom å gå foran som et foregangsland: Ved å vise at å ta ansvar for å forebygge gjeldskriser er et etisk ansvar vi som nasjon har, og at det er mulig å gjennomføre i praksis. I en ustabil verdensøkonomi der historisk lave renter skaper galopperende gjeldsvekst, er dette på høy tid. Det vil være et, av flere, viktige grep Norge kan ta for å bidra med sårt tiltrengt stabilitet i en sårbar verdensøkonomi.

Hvordan hindre at ansvarlig långivning blir utenrikspolitikk?

Slik systemet fungerer i dag investerer Norges Bank Investment Management (NBIM) våre felles sparepenger i statsobligasjoner med gode karakterer fra ratingbyråer. Vi skal ta hensyn til en stats finansielle styrke når vi velger hvilke land som investeres i. En slik filtrering innebærer at noen land velges bort.

Kriteriene for filtreringen av statsobligasjoner er åpent kjente gjennom NBIMs mandat, men hvilke statsobligasjoner som oppfyller kriteriene eller ei, er ikke allment tilgjengelig informasjon. Fra hvilke land Norge velger å investere i kan man selvfølgelig tenke seg hvilke land som eventuelt ikke kom gjennom nåløyet, uten at denne vurderingen publiseres eksplisitt. Fordi kriteriene er universelle og forvaltes internt i NBIM regnes denne filtreringen for å være tilstrekkelig skjermet fra politisering og vi unngår på denne måtes å gjøre obligasjonsinvesteringene til en utenrikspolitisk verkebyll.

Det samme kan sies dersom dagens retningslinjer utvides og konkretiseres. Dersom vi går lenger i å eksplisitt formulere hva det vil si å være en ansvarlig långiver, og at dette er noe vi forplikter Oljefondet til å være, vil ikke endre dagens eksisterende forvaltningsstruktur og det vil ikke gjøre statsobligasjonene mer eksponert for utenrikspolitiske fallgruver. Det dreier seg derimot om en forbedring og konkretisering av gjeldende praksis – en oppussing av dagens ordning. Ved å gjøre investeringer i statsobligasjoner etiske vil vi kunne pusse Oljefondets etiske profil enda blankere og tydeligere enn den er i dag – vi vil kunne tette det etiske hullet.

Å forebygge framtidens gjeldskriser er god etisk og økonomisk politikk, både for Oljefondet som investor og for de menneskene som rammes hardt av økonomiske og politiske tilbakeslag som utløses av gjeldskriser. Det er på tide at Oljefondet blir en ansvarlig långiver!