Gigantlån + geopolitikk = gjeldskriser (Dagens Næringsliv papir)

DNs Lars Heltne skrev 11. august om situasjonen i Angola, hvor hver innbygger "skylder" 6000 kroner til Kina, men det er ikke bare der Kina fester grepet om land gjennom lån. Pakistan og andre som har lån gjennom infrastrukturprogrammet "Belt and Road Initiative" (BRI), er på vei inn i en utvikling som kan ende i gjeldskrise. Landene kan bli fanget i maktkampen mellom USA og Kina med få veier ut uten å gi slipp på ressurser og - i ytterste konsekvens - egen suverenitet.

Pakistan har en avtale med Kina om lån til infrastruktur gjennom China-Pakistan Economic Corridor. Dette er en del av Kinas Belt and Road Initiative som skal investere i og låne penger til mer enn 70 land. Kineserne hevder de skal bidra til utvikling i Europa og Asia ved å bygge veier, dammer, havner og kraftanlegg. Lånefesten kan vise seg i stedet å føre til ikke-bærekraftige gjeldsbyrder.

Styrket dollar = dyrere lån

Kinas lån utstedes ofte i amerikanske dollar, noe som gjør at låntaker må bygge opp utenlandske valutareserver gjennom eksport, og Pakistan må øke driftsoverskuddet for å betale på lånene. Når landet ikke klarer å eksportere nok, tømmes reservene for utenlandsk valuta, og det må ta opp nye lån for å betale på gamle lån.

Til tross for vekst på nær seks prosent har underskuddet i Pakistan økt med 40 prosent det siste året. Noe skyldes korrupsjon og lave skatteinntekter, men hovedsakelig er krisen et resultat av prisstigningen på olje og en styrket dollar mot rupien. Landets valuta er blitt devaluert fire ganger siden desember. Devalueringen har gjort lånene til Kina enda dyrere - og nå kan ikke Pakistan betale.

IMF bail-out?

Landet vil trenge 12 milliarder dollar i lån, og det spekuleres i om påtroppende statsminister Imran Khan vil gå til Det internasjonale pengefondet (IMF) for hjelp.

I så tilfelle vil han møte motstand hjemme da han har gått til valg på å bygge ut velferden. IMF, derimot, har ofte strenge krav knyttet til sine lån, krav som innebærer kutt i offentlige utgifter.

Selv om Khan skulle be IMF om hjelp er det ikke sikkert han vil få lånet fordi USA har varslet at det ikke er IMFs jobb å redde Kina når de har utstedt lån de har visst at de ikke vil få tilbakebetalt.

Gjeld som maktmiddel

Bak det økonomiske argumentet ligger en bekymring for at Kina sikrer seg kontroll gjennom gjeld. I Venezuela tok Kina sikkerhet i landets olje og da Sri Lanka ikke klarte å betale på lånene til Kina, måtte de gi fra seg en havn til Kina gjennom en 99 år lang leieavtale.

I tillegg forutsetter ofte Kinas lån at investeringene skal brukes på kinesiske varer og arbeidskraft. Materialene som skal til for å bygge broer og toglinjer må importeres, noe Kina tjener på, selv om det betales for med penger lånt fra Kina. Slik sikrer de seg makt.

Det er dobbeltmoralsk at USA kritiserer Kina for dette, da det ligner det de selv har gjort i tiår. Men mens Kina har økt sin innflytelse ved å bidra til å bygge opp land, har USA fulgt andre strategier, blant annet gjennom militærmakt. USA har tapt terreng mot Kina og må innse at hegemoniet står for fall.

Tap-tap situasjon

Dersom IMFs pakke blir blokkert av USA, må Pakistan vende seg mot Kina eller Saudi Arabia for å få lån. Det er lite sannsynlig at dette er et bedre alternativ for hverken Pakistan eller USA.

Pakistan vil få ytterligere gjeldsbyrder og man vet ikke hvilke krav et lån fra Kina vil føre med seg. BRI-investeringer kan være knyttet til ressurser som har høy langtidsverdi kmens de er utsatt for kortsiktige markedssvingninger. Eksempelet fra Sri Lanka viser at land som Pakistan vil kunne se seg nødt til å bytte gjeld mot eierskap og gi opp fremtidige inntekter.

IMF settes i en vanskelig situasjon. Ved å gi etter for USAs krav vil institusjonen miste legitimitet. Men om IMF hjelper Pakistan ut av krisen, står institusjonen i fare for å miste sin største bidragsyter, USA, og dermed sin relevans i den internasjonale finansarkitekturen. Slik kan de drive flere inn i armene på Kina.

Nye løsninger

Gjeldskrise kan altså bli resultatet for mange land når kreditt blir gitt uten hensyn til økonomisk bærekraftighet.

Dette tydeliggjør behovet for internasjonalt bindene retningslinjer for ansvarlig långivning og opptak. Vi trenger løsninger til dagens ikke-system for håndtering av gjeldskriser. IMF kan bli tilsidesatt av Kina, og da vil det være viktig å få til et fora som har større legitimitet i utviklingsland, som for eksempel FN.

Pakistan er dermed ikke et enkelttilfelle, men et eksempel på en systemrisiko som kan ramme flere om man ikke handler nå.